Det er selvsagt ikke slik at den norske kulturen plutselig ”poppet opp” en dag for noen tusen år siden og har holdt seg konstant siden. Norsk kultur er summen av vår historie, våre erindringer og sagn, kriger, overenskomster, kristningen, lover, folkelynnet, kulturuttrykkene, håndverks- og mattradisjoner og en rekke andre ting. Ny kunnskap, kreativitet, nye impulser utenfra, vikingenes reiser, vår nysgjerrighet og en rekke andre ting har bidratt til å utvikle kulturen vår. Kulturen er dynamisk. Nordmenn reiser stadig mer, verden er mer globalisert, stadig flere kommer hit til landet, fjernsynet sender andre kulturer og tradisjoner rett inn i stua vår hver eneste dag. Alt dette og mye annet fører til en gradvis endring av den norske kulturen.

Et godt eksempel på at kulturen er i utvikling er mattradisjonene våre. Vi er ikke i nærheten av å ha de samme rettene på bordet til daglig nå som for eksempel før siste krig. Sushi, kebab og falafel er fortsatt ukjent mat for mange som er født og oppvokst i Norge. Selv husker jeg spaghetti som eksotisk. Se på kulturuttrykkene. Stand up, improteater, graffiti, streetperformace, trance dance og you name it. Kunsten utvikler seg så raskt at mange av oss ikke klarer å henge med på hva de ulike uttrykkene er. Norsk kultur endres i takt med nordmenns deltakelse i og opplevelse av nye kunstformer, av våre endrede omgangsformer, ny mat, vår utvidede horisont gjennom reising og påvirkningen fra media og mennesker med en annen kulturbakgrunn. Kulturen har alltid vært i utvikling og vil for alltid være det. Heldigvis. Det nye er at utviklingen, som alt annet i samfunnet, går raskere nå en tidligere.

”Det er forskjell på en gradvis og naturlig kulturell utvikling, og en rask politisk styrt kulturell revolusjon. Det er åpenbart ikke det samme at grupper av etniske nordmenn adopterer køntrimusikk-kultur som at 20000 cowboyer får adgang til Norge for å dyrke sin egen kultur. Eller?”, skriver de to kronikkforfatterne. De erkjenner altså at kulturen stadig utvikles. Men de vil ikke ha kulturpåvirkerne inn i landet vårt. Vi skal tydeligvis hente impulser og utvikle kulturen vår på samme måte som vikingene, gjennom reising. Det de egentlig sier er at vi kan godt se på utlendinger på TV, men vi skal ikke ha dem inn i landet vårt.

Det er en selvmotsigelse i det ene øyeblikket å anerkjenne at kulturen utvikles for så i det neste øyeblikket hevde at ”kulturinvasjonen” (som de kaller det) river i filler landet vårt. Innvandrere, kunstnere, kreative håndverkere, medieinntrykk og nye omgangsformer og treffsteder er alle faktorer som skaper en gradvis og naturlig utvikling av norsk kultur. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid være. Selv er jeg glad vi har kommet oss et steg forbi blodklubb-, flatbrød- og syltelabbnivået. Sushi, tandorikylling og nanbrød er godt.

Kronikkforfatterne er nok ikke så redd for innvandrernes påvirkning på kulturen. Det er trolig innvandrerne de er mest redd

Note: There is a print link embedded within this post, please visit this post to print it.

Vedum har selvsagt rett i at vi plutselig kan komme i en situasjon hvor matimport ikke er mulig. Men Norge er i en situasjon hvor vi ikke er avhengig av å importere korn. Hva skal vi da med kornlagre?

Veldig mye av kornet i Norge benyttes til kraftfôr i kjøtt- og fjærfeproduksjonen. I krisesituasjoner, hvor vi uansett må tilpasse oss endringene, kan vi heller spise kornet selv enn å gi det til dyra.

Norge har for øvrig overskudd av mat. I mærene langs kysten svømmer det til en hver tid en mengde laks tilsvarende om lag 100 kilo til hver av oss. Vi har derfor mer enn nok til krisesituasjoner, både av korn og fisk. Norge eksporterer mye mer mat enn vi importerer. Vi er selvforsynt og vil aldri oppleve store kriser som følge av uoversiktlige situasjoner i andre land.

Det er ingen god moral i at Norge skal opprettholde den kraftfôrintensive matproduksjonen og bygge kornlagre samtidig. Vi må velge. Velger vi kraftfôr vil vi ikke kunne bygge opp store kornlagre på annen måte enn å kjøpe fra de fattige landene som heller selger enn å tenke på sin egen befolkning. Det er over 1 milliard mennesker i verden som sulter. Norge bør ikke gå inn for en landbrukspolitikk som tar maten fra verdens fattige.

Norge har også mye å gå på ved bedre utnyttelse av de landbruksarealene vi har. Riksrevisjonen har nylig gransket landbrukspolitikken. Rapporten deres bekrefter at norsk landbrukspolitikk ikke holder mål. Det er åpenbart at landbruket vil bli langt mer effektivt og produktivt hvis vi fjerner alle de unødige byråkratiske hindrene for utvikling. Det gamle slagordet ”Slipp bonden fri” har enda mer aktualitet nå enn da de rødgrønne inntok regjeringskontorene for 5 år siden. Slipp fri de kreative og faglige ressursene, gi alle bønder mulighet til aktiv forvaltning av arealene sine. De rødgrønne 1950-tallsløsningene med kornlagre, streng planøkonomi og overbyråkratisering er ikke gode løsninger på 2010-tallets utfordringer.

Det er ikke vanlig at vi går rundt til daglig og ofrer sivilisasjonen vår mange tanker. Men vi burde gjøre det.

Tenk deg om forfedrene våre, ja selv konger og keisere for et par-tre hundre år siden, hadde sett vår levestandard. Tenk om de hadde sett de utrolig gode hygieniske forholdene vi lever under. Tenk deg om de fikk se vannklosettet, alle disse som ikke en gang hadde rennende vann. 1500-tallets dronning Elisabeth, som likte å ligge i forkant, skrøt av at hun vasket seg to ganger i måneden! Tenk om de fikk oppleve det lukkede kloakksystemet, helsepleien, tannpleien, medisinene og tilgangen vår til et variert kosthold.

Hadde de hatt våre muligheter ville de unngått at de fleste foreldre måtte se at barna sine døde før seg selv, de hadde sluppet de fleste dødelige sykdomstilfeller av tyfus, pest, kolera, difteri, dysteri, polio, kopper, diaré og annet. Men slik hadde de det ikke. Derfor er vår levealder 80 år og ikke 30, som de hadde. Vår spedbarnsdødelighet er tilnærmet null. Deres var tilnærmet 90 %.

Siden det første mennesket har det levd anslagsvis 100 milliarder av oss på jorda. Vi som bor på jorda i dag utgjør derfor om lag 6 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. Siden du og jeg har råd til å holde oss med PC, TV, bil, mat og bolig tilhører vi den milliarden i verden som lever med størst frihet og rikdom. 1 milliard er 1 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. 99 % av alle mennesker som har levd og lever nå har med andre ord hatt færre sjanser og muligheter enn oss. Vi lever et langt rikere og bedre liv enn selv konger og dronninger gjorde bare for et par hundre år siden.

Verdens fremgang, og menneskenes økte velstand har ikke kommet av seg selv. Rikdom er ikke naturgitt. Fra naturen er vi ikke født med noe som helst. Fattigdom er naturgitt. Det er noen som skaper rikdommen og velferden. Det skjedde noe den dagen menneskene fant ut at de kunne ta kontroll over avlingene og starte landbruk gjennom å så korn og ta kontroll over mattilgangen gjennom å temme de ville dyrene. Disse første bøndene var de første entreprenørene, de første som tok et skritt ut i det ukjente for å skape noe. Den frie handelen mellom mennesker ga raskt nye muligheter og velstandsøkning for store grupper.

I et samfunn hvor det skapes noe, et samfunn med entreprenører, gründere, er menneskene rikere og friere. Verdiskapingen, veksten, kommer alle til gode. Det skapes muligheter rundt entreprenørene, det skapes ringvirkninger, det skapes arbeidsplasser, det skapes nye gründere, det skapes kreativitet og det skapes inntekter og formuer som beskattes til fordel for fellesskapet. Hadde vi ikke hatt verdiskaping, ville den samme potten måtte dels på alle hele tiden. Ettersom befolkningen øker sier det seg selv at det til slutt blir armod uten verdiskaping. I den sammenheng kan det være relevant å ta en titt på levestandard, levealder, barnedødelighet og friheten til mennesker i sosialistlandene. Man kan begynne med Venezuela, Cuba og Nord-Korea.

For å opprettholde frihet og levestandard er det avgjørende med et næringsliv som har som mål å skaffe så store overskudd som overhode mulig . Det gir skattbare inntekter og flere arbeidsplasser. Antikapitalistene kritiserer ofte næringslivet og deres ledere til å ”mele sin egen kake” gjennom bonuser, sluttpakker, pensjonspakker, opsjoner og annet. Det er det ingen grunn til. Alle disse tingene er skattepliktige. Mer skatt gir økte muligheter for at fellesskapet skal kunne ta seg av de som faller utenfor. Og det de rike (entreprenørene med suksess) sitter igjen med etter skatt går enten til forbruk, sparing eller investeringer i nye arbeidsplasser. Alt dette gir ytterligere vekst.

Kapitalismen og den globale handelen har skapt så mange muligheter og velstand verden over at den absolutte fattigdommen (antall mennesker som lever for mindre enn 1 dollar pr dag) er i ferd med å forsvinne. Denne utviklingen går så fort at mange av de som allerede lever på jorda trolig vil oppleve den dagen da den absolutte fattigdommen forsvinner helt. De som bekjemper denne politikken, sosialistene og kommunistene, påtar seg et stort ansvar som de åpenbart ikke ser omfanget av.

Note: There is a print link embedded within this post, please visit this post to print it.

Private barnehager lever av offentlige overføringer. Da kan det ikke være urimelig at det offentlige ønsker å innføre reguleringer. Barnehagesektoren vil miste sin troverdighet hvis den ikke er underlagt kontroll og reguleringer.

Men utbytte har i følge Private Barnehagers Landsforbund gjennom flere år kun utgjort noen få promille av barnehagesektorens samlede kostnader. ”Problemet” er altså forsvinnende lite. Faktisk har eierne tapt på å starte barnhager. De hadde fått høyere rente ved å sette pengene sine i banken i stedet. Dette er eiere, som oftest kvinnelige gründere, som først og fremst ønsker å gi et godt tilbud.

Mens gründerne har tapt penger har kommunene tjent på de private barnehagene. Overføringene til de private har kun vært 80 % av overføringene til de offentlige barnehagene. Hvis de private blir borte, hvilket både LO og sterke krefter i sosialistregjeringen ønsker, må kommunene overta. Da holder det ikke lenger med 80 %. Den kostnadsøkningen vil ikke kommunene få kompensert fra staten.

Det er svært lite sannsynlig at kommunestyrene rundt i landet vil øke budsjettoverføringene til barnehagene som følge av at de private legges ned. Da tvinges barnehagene til å spare. En relevant opplysning i den forbindelse kan være at i snitt går private barnehager med 1,5 % underskudd.

Norske kommunale barnehager er ikke i stand til å spare uten at kvaliteten på tjenesten berøres. Derfor er det brukerne, små barn og deres foreldre, som berøres av regjeringens nye regler for uttak av overskudd i barnehagesektoren. Vi vil garantert ende opp med flere barnehager som ikke leverer kvalitet.

Det vil uten tvil være best for både barn, foreldre, ansatte og samfunnet at de private barnehagene opprettholdes som i dag.

Note: There is a print link embedded within this post, please visit this post to print it.

I tillegg til de to nevnte oppgavene er det en tredje, og svært viktig, offentlig oppgave å utøve tilsyn med tjenesten. I St.prp. nr. 1 (2006-2007) (side 85) om statsbudsjettet for 2004 er Statens helsetilsyn gitt noen mål:
”Tilsynsmyndighetene skal […] følge med på hvordan tjenestene og personellet utøver sin virksomhet og gripe inn overfor virksomheter og helsepersonell som utøver virksomheten i strid med lovgivningen. Tilsyn og rådgivning basert på erfaringer fra tilsyn skal medvirke til at:
• Befolkningens behov for sosiale tjenester og helsetjenester ivaretas
• Tjenestene drives på en faglig forsvarlig måte
• Svikt i tjenesteytingen forebygges
• Ressursene brukes på en forsvarlig og effektiv måte.”

I det senere har vi opplevd at det offentlige norske helsevesen ikke er så godt som vi gjerne liker å tro, eller i hvert fall ønsker. Vi husker skandalen i Vestre Viken, med triksing med ventelistene, vi husker fjerning av friske organer ved Nordlandssykehuset, vi kjenner til en pasientreiseordning fra Helvete og vi har i dag hørt om ventelisterot ved Universitetssykehuset Nord-Norge som har medført at 450 pasienter – deriblant kreftpasienter – ikke har blitt utredet innen forsvarlig tid, vi hører stadig om fortsatt økning i helsekøene og stadig flere syke som plasseres på sykehusenes baderom og korridorer.

Det ovennevnte er ikke skrevet for å svartmale eller kritisere det norske helsevesenet. Jeg vet at svært mange ansatte, kanskje så godt som alle, løper og svetter og jobber så hardt de kan hver eneste dag. Det er ikke det det står på. Men jeg mener bestemt at det må gjøres noe med systemet.

Ovenfor har jeg beskrevet tre viktige oppgaver det offentlige har; sikre oss og betale for gode og trygge helsetjenester, og å utøve tilsyn med de som leverer tjenestene. Jeg kan ikke finn ett eneste ord, verken i Stortingsproposisjonen eller andre steder, om et punkt fire; at det offentlige selv skal utføre alle tjenestene. Det er ikke besluttet noe sted at det offentlige skal bedrive tilsyn av seg selv. Det har bare blitt slik fordi de rødgrønne har sørget for at det offentlige gjør alle oppgaver selv, uten konkurranse fra noen.

Kan noen på en fornuftig måte forklare meg hvorfor vi må stå i helsekø for å få behandling på et offentlig sykehus når vi kan bli behandlet på et privat, uten å stå i kø? Det offentlige skal jo uansett betale for behandlingen vår.

Et parti som tar helse på alvor er Høyre. De har uttrykt bekymring over at ventetider og ventelister øker. De har gjentatte ganger tatt det opp med regjeringen. De har bl.a tatt opp paradokset med at pasienter med hjerteflimmer venter i 2-3 år på behandling i Norge, for deretter å bli sendt til et privat sykehus i Danmark, samtidig som den private Feiringklinikken har kapasitet til å behandle flere. Men de får ikke avtale med Helse Sør-Øst. Høyre har bedt Helse- og omsorgsministeren løse dette, uten at noe skjer. Hvorfor lar regjeringen oss stå i helsekø, med de plagene det gir oss, når vi kan slippe? Er det rart folk er lei de rødgrønne?

Note: There is a print link embedded within this post, please visit this post to print it.

Det finnes knapt noen i Norge som ikke mener at asylsøkere som har fått avslag ikke skal plasseres i ventemottak, at de bør settes på første fly hjem igjen. Men det er dessverre ikke alltid så enkelt.

Det er mange grunner til at asylsøkere ikke kan sendes hjem igjen. Det kan for eksempel være at hjemlandet nekter å ta i mot folk som må tvinges dit. Eller at det ikke finnes noen myndigheter Norge kan kontakte, eller at man ikke kan komme inn i landet med flyktningene. Det finnes mange land som Norge ikke har noen avtale om retur med. Mange er også her uten identitet. Hvor skal vi sende dem?

Asylsøkerne tvinges ikke til å bo i ventemottak. De kan takke nei og heller ta i mot tilbudet fra Norge om å få dekket frivillig returreise + noen kroner til mat etc. når de kommer frem. Frivillig retur vil i de fleste tilfeller være uproblematisk. Men mange takker nei, eller har ingen mulighet til å komme tilbake til hjemlandet. Derfor har vi ventemottak.

Det er med andre ord slik at vi ikke har noe valg når det gjelder mange av disse menneskene. Vi må på en aller annen måte ta oss av dem. Vi kan jo ikke la dem dø heller. Men hva skal vi tilby dem?

Hvis vi ser på hva enkelte norske kommuner har gjort i forhold til en annen gruppe, de syke og pleietrengende som har behov for sykehjemsplass. Noen kommuner tilbyr plass på sykehjem i utlandet (”syden”). Kunne det være en idé å overføre denne ideen til ventemottakene? Kan Norge inngå avtaler med andre land om å drive ventemottak for oss? Jeg vet ikke hva det koster staten å holde en slik plass her hjemme i ett år, men disse pengene kan kanskje være en usedvanlig god betaling for å drive en slik tjeneste i et lavkostland.  Kanskje kan vår betaling bidra til nye arbeidsplasser og muligheter for noen for eksempel i Hellas eller et nord-afrikansk land?

Synspunkter?

Regjeringen har bestemt at vannkraftanlegg kan leies ut og drives av andre enn det offentlige.

At enkelte kraftanlegg kan bli leiet ut og drevet av utenlandske selskap har falt LO tungt for brystet.  Deres oppgave her i livet er å beskytte sine medlemmers arbeidsplasser mot konkurranse. Det er det ikke sikkert de greier hvis det dukker opp et kompetent svensk eller tysk driftsselskap.

LO-forbundet EL & IT har i denne saken igjen misbrukt begrepet ”sosial dumping” for å forhindre utenlandsk inntreden i det norske arbeidsmarked. At utenlandske selskaper tar med seg sine dyktige ingeniører for å arbeide i norske kraftverk, eller leier inn slike, og tilbyr ordinær betaling pluss utenlandstillegg har ingen ting med sosial dumping å gjøre, selv om lønnen ligger under norsk tarifflønn.

Lederen i EL & IT mener statsråd Terje Riis-Johansen opptrår arrogant og at han bør gå av, fordi de ikke har fått det som de vil, og fordi de ”kun” har fått 7 møter med statssekretæren og ingen med statsråden selv. (Link til VG). LO er landets største lobbyist, og det er selvsagt opp til en hver lobbyist å ønske en statsråds avgang. Men de fleste forstår at en statsråd ikke trekker seg fordi én lobbyist føler at han er arrogant.

EL & IT Forbundet skriver videre i en pressemelding rett ut at de ikke godtar outsourcing av ansatte i kraftforsyningen, og at de vil være tvunget til å bekjempe et hvert forsøk på utleie av vannkraftanlegg. Snakker vi om sivil ulydighet fra LO i deres proteksjonistiske kamp?

Note: There is a print link embedded within this post, please visit this post to print it.

Men det er grunn til å kritisere løsningen de valgte. Venstre sier at Regjeringen har valgt den billigste og dårligste løsningen, og at den overkjører det lokale folkestyret. Ordførerne i Ulvik og Granvik er skuffet over at de ikke er hørt. Høyre stiller spørsmål ved beslutningsprosessen i saken og vil gjerne ha en kritisk gjennomgang av den. De tror det ville vært mulig å komme opp med gjennomførbare alternative løsninger.

Å bygge en så stor kraftlinje i lufta innebærer et betydelig inngrep i naturen. Dette er ikke akseptabelt så lenge regjeringen ikke har gjort grundige utredninger av andre alternativer. Hadde den gjort det ville det trolig foreligget alternativer til det vedtatte luftspennet som vil krysse Hardangerfjordens sidearmer, blant annet ut fra Granvin. Regjeringen har rett og slett ikke gjort jobben sin, og har dermed gått glipp av muligheten til å sikre strømforsyningen gjennom et mer natur- og miljøvennlig alternativ.

SV, det som skulle være selve miljøpartiet i Regjeringen, er stadig fraværende. I deres program står det at de skal verne natur- og landskapsverdier som er truet av omfattende planer for kraftoverføring via luftspenn, og at de vil arbeide for mer overføring via kabel i jord og sjø. Hvor er de nå?

Og hvor er miljøvernminister Erik Solheim (også fra SV) når landet trenger han mest? Hvorfor er det plutselig så stille fra ham nå?  Ser vi bort fra en barnehagedekning som nesten fungerer og overføringer av noen milliarder for å stoppe hugst av regnskog i tre år har ikke han eller hans parti klart noe som helst i regjering. Det er strømoverføringer i rør i Oslofjorden, til Danmark, til England, til Nederland, og så klarer ikke “miljøpartiet” SV fra sin posisjon i miljøverndepartementet å beslutte å legge en skarve sjøkabel på 72 km i Hardanger for å ta vare på et landskap som er viktig for hele landet. Kanskje var Erik Solheim ute med pengesekken hos skogeiere i Indonesia da Hardanger-beslutningen ble fattet? Partileder Kristin Halvorsen har åpenbart sovnet på post. Trolig satt hun etter sin mislykkede skolepolitikk i et eller annet radio-studio og forfektet at PISA-undersøkelser og andre mål på skoleresultatene likevel ikke er så viktige som hun tidligere har ment. Hun, som heller skulle “satse på unga våre enn vei“, har ikke fått til noen av delene.

National Geographic har tidligere kåret fjordene på Vestlandet til verdens beste reisemål. Fjordlandskapet i Hardanger vurderes både av Direktoratet for Naturforvaltning og Riksantikvaren som et av de høyest verdsatte landskapene vi har her i landet.

Men saken dreier seg ikke bare om turisme. Det er et inngrep i naturen som vil påvirke våre etterkommeres muligheter til rekreasjon og utnyttelse av naturen. Det er snakk om livskvalitet, og det er snakk om naturskjønnhet.

Og hvor er Senterpartiet, distriktenes parti? Hvordan er det mulig for Terje Riis-Johansen, Navarsete og de andre ”distriktsvennlige” å sette den lokale selvråderetten og lokaldemokratiet så til de grader til side som de har gjort i denne saken (også). Senterpartiet har faktisk vist seg i sak etter sak å være Regjeringens verste sentraliseringsparti.  Det er en grunn til at de på siste meningsmåling havnet under sperregrensen.

Regjeringens mange mislykkede reformer og beslutninger, månelandinger, forvaltningsreformer og alt annet, er årsaken til at Høyre, Krf og Venstre er større enn dem på siste meningsmåling. Derfor blir det heldigvis regjeringsskifte i 2013.

Note: There is a print link embedded within this post, please visit this post to print it.

“Lommemannen” anker saken.

I Tingretten sa de sakkyndige i ”Lommemann-saken” at behandling av pedofili har lite for seg. Behandling hjelper lite. Det blir som med heterofili, det er svært lite effektivt å forsøke å behandle det.

Til politiet og retten har Erik Andersen, som “Lommemannen” heter, ikke gjort rede for årsaken til at overgrepene har funnet sted. Han er dømt for å på kynisk vis ha voldtatt en sju år gammel gutt i 1999 og forgrepet eller forsøkt å forgripe seg på 65 unge gutter i løpet av sju år. Han har sagt at overgrepene har skjedd impulsivt og at de ikke har vært planlagt.

Han vet selv og erkjenner at han er pedofil, og at han lett og ofte begår pedofile handlinger. Hvis det er korrekt at det ikke hjelper med behandling, må vi gjøre det vi kan for å ikke slippe denne mannen løs i samfunnet igjen. Det viste Tingretten at den har forstått da den idømte Andersen forvaring.

Det er åpenbart korrekt at Erik Andersen ble idømt forvaring. Forvaring skal idømmes når en ordinær fengselsstraff ikke anses å være tilstrekkelig for å verne samfunnet. Forvaring kan forlenges med inntil fem år av gangen. Dette er dermed det nærmeste vi kommer livstidsstraff her i landet. Hvis Erik Andersen ikke viser tegn til bedring etter behandling, bør vi benytte den muligheten forvaringsstraffen gir til å fortsette å holde ham innesperret.

- Derfor dømmes Lommemannen til forvaring (VG)

- Nå slippes han ikke løs på unge gutter (VG)

Det er dessverre ikke alle som ser at sosialistenes ”utjevning” egentlig er å overføre makt til staten. Og det er langt fra alle som umiddelbart ser at konsentrasjon av makt har konsekvenser for samfunnet.

Den velstandsøkning hele verden har opplevd de siste hundreårene har sin årsak. Alt vi tar for gitt her i Norge, kunnskap og tekniske muligheter som gir oss nær sagt ubegrensede muligheter, var ukjent bare få generasjoner tilbake. Mulighetene til å skape verdier og velstand frigjorde menneskenes innebygde skaperkraft og kreativitet.

Vi snakker om kapitalismen, velstandsutviklingens viktigste forutsetning.
Når sosialistene i sin misunnelse, redsel for at noen skal bli rike og kontrolliver til stadighet strammer inn rammebetingelsene svekkes skaperkraften, innovasjonen og friheten. At det offentlige trekker inn en stadig større del av de inntekter folk og næringsliv skaper for seg selv, svekker både verdiskapingen og den enkeltes mulighet til å gjøre selvstendige valg for sin egen familie.

For hver krone staten tar fra Hvermannsen svekkes hennes mulighet til å ta vare på sin families velferd. Gradvis tvinger sosialistene Ola og Kari inn i et fordelingsregime. De tar fra oss verdiene våre for så å dele ut igjen til de som makteliten (sosialisteliten) synes fortjener det mest. På den måten skaper staten et avhengighetsforhold, flere klienter. Vi skal stå med lua i hånda og håpe på å ikke bli forfordelt.

At staten overtar mer og mer av de omsorgsoppgaver familiene kunne tatt seg av selv, hvis de fikk beholde en større del av sine egne penger, betyr at den må ha stadig flere ansatte og enda mer skatter. Dette offentlige omsorgsmonopolet har sin pris, og de rødgrønne fortsetter å snurre denne spiralen feil vei. Skatteøkninger, avgiftsøkninger og andre hindre for innovasjon og gründervirksomhet må begrenses. De kreative krefter må slippe til, også innen de offentlige monopolene.

Midt oppe i statens vekst og folkets følelse av å måtte tilpasse seg et fordelingsregime svekkes næringslivet, verdiskapingen. Motivasjonen, kreativiteten, skapertrangen og innovasjonen går ned. Folk blir sakte men sikkert initiativløse. Det er en naturlig konsekvens av statens klientifisering. Se bare på hvordan sosialistene utviklet bilindustrien i Øst-Tyskland. Det de fikk ut av sin innovasjon og skaperkraft var Trabant. Vest-Tyskland utviklet samtidig stadig bedre Opeler, Forder, VW’er, Audier, Porscher og mange andre trygge og komfortable alternativer. La de to landenes bilindustrier stå som gode eksempler på sosialisme kontra kapitalisme.

Samfunnet er ikke et nullsum-spill, slik Karl Marx trodde og sosialister både i Norge og resten av verden fortsatt tror. Det er ikke slik at velferdsøkning for noen må betales av noen andre. Verdiskaping og velferdsøkning kommer av økonomisk vekst. Vest-Tyskerne, som skapte et rikt samfunn gjennom sin industri, tok ikke sin velstandsøkning fra noen andre. Ingen ble fattigere fordi vest-tyskerne ble rikere. De skapte sin velferd gjennom økonomisk vekst, slik det gjøres i et hvert annet land med et fungerende kapitalistisk system. Gjennom kapitalismen skapes verdier. Gjennom sosialismen svekkes verdiskapingen, og samfunnet får stadig flere å dele ut stadig mindre penger midler til.

Det finnes ingen sosialistregimer i verden hvor folk har full frihet, menneskerettigheter og ytringsfrihet. De er fanger av fordelingssystemet, og holdes nede gjennom trusler og straffereaksjoner. Jeg sier ikke at Norge har kommet så langt inn i sosialistenes klør. Men en hver skatteøkning, en hver hindring for fri næringsetablering, et hvert politisk grep for å drepe private initiativ trekker oss i den retningen. Jo lengre vi beholder en sosialistregjering, dess tyngre blir oppgavene med å reversere samfunnet. En annen regjering vil selvsagt forsøke å snu skuta for å redusere offentlig sektor, i den hensikt at maktbalansen skal gjenopprettes.

Vi ser allerede nå at sosialistene vil ha skattene og avgiftene opp. Vi ser at staten blir større og sterkere. Maktkonsentrasjonen begynner å bli ubehagelig og skadelig. Det siste året har det blitt 25 000 flere ansatte i offentlig sektor og 65 000 færre i privat sektor. Vi går feil vei. 65 000 færre til å skape økonomisk vekst for en stadig større hop med mennesker med lua i hånda – klienter av sosialiststaten – er et langt steg mot et uønsket samfunn.