Skatt, misunnelse og kjønnsdrift
Det hevdes at i Norge er misunnelsen en sterkere drivkraft enn kjønnsdriften. Ikke noe sted blir dette så tydelig som i skattedebatten.
Selv om de borgerliges ønske om skattelette hovedsakelig ligger på personer med lave- og middels inntekter, får også de med høyere inntekt lavere skatt. Slik blir det når man kutter i de lavere nivåer. Det er dette som gjør skattedebatten så problematisk. For selv om man selv får en hyggelig skattereduksjon finnes det alltid, når man titter på de nye skattetabellene, noen andre som har fått enda mer. Dermed er hylekoret i gang: urettferdig!
Politikere, kommentatorer og bloggere benytter seg ofte av denne misnøye-retorikken. Vi hørte for eksempel at ”regjeringen beriker seg selv” når det ble kjent at Kristin Halvorsen har fått 7 000 kroner i årlig skattelette, mens en førskolelærer har fått rundt en tusenlapp. Urettferdig? Eller?
7 000 kroner er helt klart mer enn 1 100 eller 1 500. Men som følge av Kristin Halvorsens relativt høye lønn er betydningen av skattelettene i praksis langt nærmere hverandre enn beløpene i seg selv.
Toppskatten for de med høy inntekt har de senere årene rammet stadig flere som ingen definerer som rike. Vi snakker om mennesker med vanlige jobber, som lærerer og sykepleiere. Når de borgerlige forslår å øke innslagspunktet slik at de som tjener under en halv million skal slippe, kritiseres de fordi det gir redusert toppskatt også for de med de virkelig høye inntektene. Kritikerne er mer opptatt av å forsvare det de oppfatter som rettferdighet enn det viktige i at mennesker ikke havner i skattefeller, at skattenivået tilpasses slik at det er mer lønnsomt å jobbe – at de som har lav inntekt gis bedre muligheter til å stå på egne ben og påvirke sin livssituasjon gjennom eget arbeid.
De borgerlige vil redusere og fjerne formuesskatten. Årsaken er at mange med lav inntekt eller minstepensjon ikke har råd til å betale skatten de pålegges som følge av å eie et hus. Husene er normalt nedbetalt over mange år med surt opptjente penger. Noen har også arvet et barndomshjem som foreldrene har jobbet og slitt et langt liv for å betale. Forslaget om denne skattelettelsen kritiseres også. ”Høyrepartiene vil gi skattelette til de som har mest fra før”, sies det da.
De som er rike etter forretningsmessige eiendomsinvesteringer har sikkert råd til å betale formuesskatt, men at man skal ramme alle de andre utelukkende fordi man skal ”ta de rike” kan ikke være rettferdig. Det ingen rettferdighet eller verdighet i at vanlige folk får redusert livskvalitet og økonomisk handlefrihet ved å tvinge dem til å pantsette eller selge barndomshjemmet for å betale formuesskatt.
Rettferdighet er et begrep som setter følelser i sving. I skattedebatten handler det alt for ofte om at ingen andre skal få mer enn en selv. Den sterke driften misunnelsen tar kontrollen, slik at debattene ikke får et rasjonelt innhold.
Samfunnet hadde vært tjent med at vi kunne innse at det faktisk er slik at noen har mer enn andre, og så slå oss til ro med det. Da kan vi la kjønnsdriften ta over etter misunnelsen som den sterkeste drivkraften. Det har mange fordeler.
