Det norske demokratiet
Regjeringsdepartementene har svært mange dyktige fagpersoner som har mye å fylle arbeidsdagen med. Dessverre er det slik at det kun er byråkratiet som jobber. Politikerne har nok med å skape symbolpolitikk og holde velgerne med godt prat. Deres viktigste oppgave er å skape aksept for sin egen-, sitt partis og det rødgrønne samarbeidets berettigelse.
Hovedårsaken til at norske politikere ikke blir nevneverdig politisk engasjerte skyldes at de ikke er til stede på de arenaer de store og viktige politiske beslutninger tas. De er hensatt til den lokale norske debatten, etter at de fleste og viktigste beslutningene er tatt globalt. Jeg tenker i første rekke på EU. Våre politikere er ikke med i prosessen. Det er kun de færreste EU-vedtak som er innom Stortinget for debatt og vedtak før de implementeres. De fleste havner direkte på byråkratenes bord. Politikerne våre skulle selvsagt ha vært med i debattene og avstemmingene i de fora beslutninger som berører Norge og det norske folk tas.
I Norge opplyses vi ikke i tilstrekkelig grad om beslutninger. Politikere står på sidelinjen. Det samme kan sies om pressen og store deler av norsk offentlighet. Normalt vil presse, politisk opposisjon, organisasjoner og befolkning utgjøre en kritisk offentlighet til alle beslutninger og vedtak som skal implementeres i vårt regelverk. Alle de små og store reguleringene og bestemmelsene som berører oss; enten det gjelder utforming av blinklys på bilene våre, utslippskrav, pelletskvalitet, TV-standarder, store viktige direktiv eller nær sagt bøyen på bananer, så passerer det uhindret i Norge.
Norske politikere er på hælene. Det er kun unntaksvis debatten kommer i forkant. Og det er en bonus hvis den kommer i etterkant. Normalt er debatten helt fraværende. Hundrevis av vedtak har havnet og vil fortsette å havne rett på byråkratenes bord og blir innført uten noen form for politisk debatt eller kritisk søkelys. Dermed øker byråkratiets påvirkning og makt, mens demokratiet svekkes.
Hva gjør norske politikere når de store sakene avgjøres av andre? Symbolpolitikk og selvfølgeligheter er nærliggende begreper å benytte. Egentlig er det retten til å administrere EU-vedtak våre politikere kjemper om hvert 4. år. Norske politikere har ikke mye makt igjen. Men de benytter den lille makten de har over deg og meg. Norske politikere liker å detaljregulere hverdagen til nettopp slike som oss. Politiske områder som fedrekvote, antall kvinner i styrene, kontantstøtte og obligatorisk barnehage har ikke tilstrekkelig politisk sprengkraft til at majoriteten i befolkningen gidder å ha (sterke) meninger. Vi blir enkle å skalte og valte med og yter liten motstand. Meningsløse politiske beslutninger som nei til sexkjøp, endringer i bilavgifter fra den ene drivstofftypen til den andre og videreføring av en mislykket IA-avtale sklir igjennom uten motstand.
Det manglende engasjementet i befolkningen gjør at regjeringen heller ikke behøver å ta avgjørelser i saker som faktisk kan ha litt betydning og/eller skape litt opposisjon blant befolkningen. Oljevirksomhet i Lofoten, Datalagringsdirektivet og Samhandlingsreformen er gode eksempler. Landet trenger en mindretallsregjering. Da vil Stortinget tvinge frem debattene igjen, og med dem pressen, de gode samfunnsdebattene og folkeengasjementet.
Vi kan ikke forvente at pressen er kritisk og at folk engasjerer seg i politikken når det egentlig kun er småting politikerne har med å gjøre. Vi må forvente at valgdeltakelsen synker når vi ikke går til valgurnene for å tildele makt, men for å fordele stillinger til å administrere andres politiske vedtak.
Det norske demokratiet settes på prøver når andre tar beslutninger på våre vegne, uten at vi er med verken i debatten eller avstemninger. Det vil utvilsomt være en økt risiko for at det kan utvikles en ukultur i byråkratenes korridorer, når det er der makten ligger. Det er fare for at statsforvaltningen blir slik at det vil lønne seg ”å kjenne noen” når stadig større makt overføres fra politikerne. Det er en risiko for at de som skriker høyest, eller de lobbyister som har størst ressurser, slike som LO, vil være vinnerne, mens menigmann blir stående på sidelinja.
Det norske demokratiet vil vinne tilbake mye av sin styrke hvis Norge melder seg inn i EU og velgerne sørger for at landet får en eller annen mindretallskonstellasjon i regjering i 2013. Gjerne en blå sådan.
