Skog mot klimakrise
CO2-fangst på Mongstad i 2014 sprakk som en boble. Nytt 2014-mål er nå vern av skog i Indonesia. Men hvorfor setter ikke Norge i gang gode løsninger for skogen i Norge? De norske skogene binder enorme mengder CO2.
Statsminister Jens Stoltenberg, eller kanskje miljøminister Erik Solheim, skal gi Indonesia 6,5 milliarder kroner i 2014 hvis landet klarer å stoppe avskogingen av regnskogen sin i en slik grad at det gir dokumenterbare utslippsreduksjoner i 2013. Sammenhengen er at skogen binder CO2 hvis den ikke hugges og slipper ut CO2 hvis den hugges. Derfor bør den stå.
Spørsmålet er hvorfor regjeringen ikke kan gjøre noe her i Norge også. Miljøgevinstene er store ved å la de norske skogene stå. I avisen Dagens Næringsliv av 28/5-10 skriver forstkandidatene Olav Norem og Trygve Refsdal at CO2 bindes elles frigjøres til atmosfæren, enten det skjer i nord eller sør. Faktisk er bindingen på grunn av kjølig klima mer effektiv her i nord, skriver de.
I følge de to binder den norske skogen 1 100 000 000 (1,1 milliarder) tonn CO2. Det tilsvarer rensing på Mongstad i 550 år, hvis regjeringen hadde fått den til. I tillegg kan norsk skog gjennom god skogskjøtsel trekke ytterligere 1 000 tonn (500 Mongstad-rensinger) ut av atmosfæren de neste 50 årene, skriver de.
De to forstkandidatene hevder også at Norges motsatte klimapolitikk innenlands med satsing på bioenergi og økt skoghogst til fyring ikke gir samme miljøeffekt. Skogens naturlige lagring krever ingen dyre investeringer til anlegg, transport eller konvertering. Naturlig lagring er billig og gir 3-4 ganger større effekt enn uttak til biobrensel. Men skogeierne får ingen betaling for binding, kun for hogst.
Hvorfor ikke skape et system for omsetning av kvoter i norsk CO2-binding, som i tillegg til den miljømessige effekten vil gi grobunn for vekst i distriktene. Det er åpenbart at norske skattebetaleres penger vil utnyttes bedre gjennom slike innlandskvoter enn gjennom mer eller mindre tvilsomme kvotekjøp internasjonalt. Dette kan komme i tillegg til regjeringens satsing i Indonesia.
Regjeringen bør satse på forskning for å utvikle ny miljøteknologi for skog- og landbruket. Ved å få ned forbruket av plantevernmidler kan vi få økt anvendelse av biogass og biomasse, som dels øker andelen av fornybar energi og dels løser noen av avfallsproblemene i landbruket. Økt investering i miljøteknologi vil bidra til å løse noen miljøproblemer, bidra til reduksjon i utslippene av CO2 og styrke næringslivet i distriktene, og dermed det norske samfunnet. De rødgrønnes evigvarende ”hvileskjær” i forskningen hører ikke hjemme i et slikt bilde. Tvert i mot. Forskningen må styrkes.
Miljøvernministerens hovedanliggende bør være å arbeide med løsninger som bevarer og utvikler den norske natur år for år og iverksette initiativer som effektivt vil begrense skadeomfanget de globale klimaforandringer vil kunne påføre oss og de kommende generasjoner. At han samtidig styrker Norges fastlandsøkonomi, utvikler distriktene og gir nye næringsmuligheter for skogeierne får han ta som bonus.
