Skog mot klimakrise

§ Postet 28. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: , , § Ingen kommentarer

Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

CO2-fangst på Mongstad i 2014 sprakk som en boble. Nytt 2014-mål er nå vern av skog i Indonesia. Men hvorfor setter ikke Norge i gang gode løsninger for skogen i Norge? De norske skogene binder enorme mengder CO2.

Statsminister Jens Stoltenberg, eller kanskje miljøminister Erik Solheim, skal gi Indonesia 6,5 milliarder kroner i 2014 hvis landet klarer å stoppe avskogingen av regnskogen sin i en slik grad at det gir dokumenterbare utslippsreduksjoner i 2013. Sammenhengen er at skogen binder CO2 hvis den ikke hugges og slipper ut CO2 hvis den hugges. Derfor bør den stå.

Spørsmålet er hvorfor regjeringen ikke kan gjøre noe her i Norge også. Miljøgevinstene er store ved å la de norske skogene stå. I avisen Dagens Næringsliv av 28/5-10 skriver forstkandidatene Olav Norem og Trygve Refsdal at CO2 bindes elles frigjøres til atmosfæren, enten det skjer i nord eller sør. Faktisk er bindingen på grunn av kjølig klima mer effektiv her i nord, skriver de.

I følge de to binder den norske skogen 1 100 000 000 (1,1 milliarder) tonn CO2. Det tilsvarer rensing på Mongstad i 550 år, hvis regjeringen hadde fått den til. I tillegg kan norsk skog gjennom god skogskjøtsel trekke ytterligere 1 000 tonn (500 Mongstad-rensinger) ut av atmosfæren de neste 50 årene, skriver de.

De to forstkandidatene hevder også at Norges motsatte klimapolitikk innenlands med satsing på bioenergi og økt skoghogst til fyring ikke gir samme miljøeffekt. Skogens naturlige lagring krever ingen dyre investeringer til anlegg, transport eller konvertering. Naturlig lagring er billig og gir 3-4 ganger større effekt enn uttak til biobrensel. Men skogeierne får ingen betaling for binding, kun for hogst.

Hvorfor ikke skape et system for omsetning av kvoter i norsk CO2-binding, som i tillegg til den miljømessige effekten vil gi grobunn for vekst i distriktene. Det er åpenbart at norske skattebetaleres penger vil utnyttes bedre gjennom slike innlandskvoter enn gjennom mer eller mindre tvilsomme kvotekjøp internasjonalt. Dette kan komme i tillegg til regjeringens satsing i Indonesia.

Regjeringen bør satse på forskning for å utvikle ny miljøteknologi for skog- og landbruket. Ved å få ned forbruket av plantevernmidler kan vi få økt anvendelse av biogass og biomasse, som dels øker andelen av fornybar energi og dels løser noen av avfallsproblemene i landbruket. Økt investering i miljøteknologi vil bidra til å løse noen miljøproblemer, bidra til reduksjon i utslippene av CO2 og styrke næringslivet i distriktene, og dermed det norske samfunnet. De rødgrønnes evigvarende ”hvileskjær” i forskningen hører ikke hjemme i et slikt bilde. Tvert i mot. Forskningen må styrkes.

Miljøvernministerens hovedanliggende bør være å arbeide med løsninger som bevarer og utvikler den norske natur år for år og iverksette initiativer som effektivt vil begrense skadeomfanget de globale klimaforandringer vil kunne påføre oss og de kommende generasjoner. At han samtidig styrker Norges fastlandsøkonomi, utvikler distriktene og gir nye næringsmuligheter for skogeierne får han ta som bonus.


Likelønnsbløffen

§ Postet 26. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: § 24 kommentarer

Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

Nå går det altså mot streik på grunn av at man ikke har fått innfridd kravene om likelønn mellom kjønnene. For noe tull. Tariffavtalene skiller ikke på kjønn. Du får ikke mer/mindre fordi du er mann/kvinne. Det er likelønn i Norge.

Det vi har er lønnsforskjeller på makronivå mellom kvinner og menn. Noen hevder at norske kvinner tjener 15 % mindre enn menn. Det er trolig korrekt. Det er allikevel ingen grunn til å gi etter for kravene om ”likelønn”. Årsaken til lønnsforskjellene har ingen ting med kjønn å gjøre.

Årsaken til lønnsforskjellene finner vi i at ulike yrker har forskjellig lønnsnivå. Og kvinner velger tradisjonelt yrker med lavere lønnsnivå. For ordens skyld; menn som velger disse yrkene får nøyaktig samme (lave) lønn som kvinnene. Vi har med andre ord lik lønn for likt arbeid i Norge. Men vi har ikke lik lønn for ulikt arbeid. Og det skal vi heller ikke ha.

Vi må tenke oss om før vi ber staten bidra med penger til lavtlønnsyrkene. Det er en årsak til at noen yrker har høyere lønnsnivå enn disse. Det er en utopi å tro at lønnstagergrupper vil finne seg i at staten gir penger til andre grupper uten at de selv kompenseres på en eller annen måte. Spiralen, og de offentlige utgifter, skrus i været.

Hva er poenget med fellesskapet når det rundhåndet kan gi en ”likelønnspott” til arbeidstakere i utvalgte yrker? Vi betaler da skatt til dette fellesskapet alle sammen.

Akkurat det samme skjedde nylig da partene nådde frem med sitt krav om at staten skal betale 1/3 av kostnadene til en livsvarig AFP-ordning for ansatte hos arbeidsgivere med tariffavtale. De vil få typisk 40.000 – 50.000 mer i årlig pensjon enn andre. Dette til tross for at arbeidstakere uten tariffavtale ikke nødvendigvis tjener mer enn arbeidstakere med slik avtale. Hvor er rettferdigheten i det? Hva er poenget med å betale likt til et “fellesskap” som deler ut ekstra pensjon til enkeltgrupper på denne måten?

Får alle de andre – de som får mindre i årlig pensjon – skattelette? Hva tror du? Betal og hold kjeft, er beskjeden. Hvorfor tar ikke staten tak i dette og skaffer til veie en “likelønnspott” eller en “likepensjonspott” til disse i stedet?

Hvor skal vi ende hvis arbeidslivet blir bestående av statseide bedrifter og bedrifter med et statsstøttet lønnssystem slik at alle får lik lønn uansett hva man jobber med? Vi ønsker vel ikke å bli en Sovjetstat? Å bruke likelønnsargumentet som kvinnekamp er en bløff. Det hele er en kamp for å trekke nasjonen et skritt til mot et Sovjetlignende regime.


Harmløst Postdirektiv

§ Postet 15. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: , , § Ingen kommentarer

Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

Postkom går til kamp mot det angivelig distriktsfiendtlige Postdirektivet som nå forhåpentligvis innføres i Norge. Posten har konkurranse om alt unntatt levering av brev under 50 gram. Å hevde at konkurranse om levering av småbrev er en trussel mot distriktet er en sterk overdrivelse. Postdirektivet vil verken vanskeliggjøre postleveranser i distriktene eller være et kostnadssluk. Tvert imot vil Norge tjene på å liberalisere postmarkedet.

Postkom kjemper utelukkende for å forsvare sine LO-medlemmers beskyttede statseide arbeidsplasser.

Postens enhetsporto sikrer at prisen på småbrev er lik i hele landet. Hvis ikke ville avsidesliggende strøk ha dyr porto. En liberalisering av postmarkedet vil ikke endre dette. Utgangspunktet er at ingen private aktører frivillig begir seg inn på et tapsprosjekt. EU har derfor sterk fokus på tjenester staten mener er viktig, men som markedet ikke kan ta seg av i tilstrekkelig grad. Distribusjon av post, tele, allmennkringkasting og energi er områder hvor statlig inngripen ofte ikke kan unngås. Det enkelte EU-land kan derfor opprettholde støtte til slike tjenester. Det vet Postkom godt.

I dag finansierer fellesskapet postleveransen til distriktene. Posten kryssubsidierer leveransene til dyrere strøk med overskuddet fra lavkostområder. Er ikke overskuddet tilstrekkelig, vil staten bidra. Det kan staten fortsatt gjøre, også etter innføring av Postdirektivet. Det er det unntaksbestemmelser for i EØS-avtalen. Hele innkjøpet faller utenfor statsstøtteforbudet. Staten kan med andre ord gjennom anbudskonkurransen sørge for at Posten driftes effektivt, og fortsatt begrense sine utgifter til å finansiere distribusjon av brev i dyrere strøk. Selv uten anbudskonkurranse vil statens innkjøp være forenlig med fellesskapsretten i EØS-avtalen.

Konkurranse i postmarkedet vil føre til effektivitetsgevinster i form av økt innovasjon, lavere priser og enda sterkere fokus på kvalitet. Med mer effektiv drift av Posten og ingen økte utgifter til distriktene er det ingen grunn til å frykte Postdirektivet.

Postkom er en medlemsorganisasjon (LO-forbund). Deres arbeid er ikke ment å skulle beskytte verken næringslivet eller befolkningen i distriktene. Deres arbeid er utelukkende ment å skulle hindre at deres medlemmers beskyttede arbeidsplasser i det statseide Posten møter konkurranse fra andre firmaer. Postdirektivet er et helt ufarlig direktiv, som ikke vil ramme noen av oss.


LOs løgn om brutalisert arbeidsliv

§ Postet 13. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: § Ingen kommentarer

Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

YS og LO er begge organisasjoner for arbeidstakere. En av dem lyver om situasjonen i arbeidslivet. LO hevder at det er en økt ”brutalisering” i arbeidslivet. I handlingsprogrammet skriver de at ”stadig flere opplever et krevende arbeidsliv som ofte bidrar til stress, belastningslidelser og redusert livskvalitet”. YS hevder at det er en gjennomgående positiv utvikling i arbeidslivet. Det er LO som er løgneren.

Begrepet ”brutalisering av arbeidslivet” er mye benyttet i debatten om den voldsomme veksten i antall uføretilfeller, særlig blant yngre, og det høyre sykefraværet. Begrepet benyttes til å begrunne problemet. Men er det slik? Mitt svar er nei. Og påstanden er derfor at LO lyver. La oss se nærmere på det.

”Konkurranse” er også mye benyttet i debatten, og benyttes ofte som en av de viktigste faktorene som har brutalisert arbeidslivet. En logisk følge av denne hypotesen er at de områdene i arbeidslivet med sterkest konkurranse er mest brutalisert og har høyest utstøting av arbeidstakere. Men slik er det ikke. De områdene med sterkest konkurranse har lavere sykefravær og uføreuttak. Områder med liten eller ingen konkurranse har størst uttak av uførepensjon. Det offentlige helsevesenet kan her nevnes som et eksempel.

LOs påstand er at den utryggheten som følger av arbeidslivets økte konkurranse, krav til omstilling, krav til økt innsats og krav til økt fleksibilitet har gitt brutalisering av arbeidslivet og utstøting av arbeidstakergrupper. Disse trekkene finner man imidlertid hovedsakelig igjen i sektorer som ikke blir forbundet med utstøting. IT-sektoren er et godt eksempel. Sektorer som blir forbundet med stor grad av utstøting har minst forekomst av disse trekkene. Logikken brister.

LO mangler belegg for sine påstander om økt brutalisering. Vi finner igjen påstanden i ulike debatter, leserinnlegg og kronikker. Et fellestrekk ved alle påstandene er at det ikke følger med noen dokumentasjon. Det benyttes ofte klare og sterke uttrykk, men en usann hypotese blir ikke sannere fordi den gjentas ofte og med tyngde.

I Aftenposten 29. januar i år skrev Arild H. Steen følgende: ”På tross av økte kompetanse- og effektivitetskrav opplever arbeidstagerne ikke mer stress, ei heller sier de at de oftere kommer utslitt hjem. I forskningen finner vi derfor ikke støtte for at arbeidslivet generelt er blitt mer brutalt. Det finnes innslag av brutalitet, spesielt i randsonene av det regulære arbeidslivet, men som en generell karakteristikk kan man ikke snakke om brutalisering”. Steen er leder for Arbeidsforskningsinstituttet. Og han overdriver ikke. Snarere tvert i mot. Sannheten er at utviklingen i arbeidslivet har gått i riktig retning. La oss se nærmere på det også.

Jeg vil her trekke frem 16 funn fra Statens arbeidsmiljøinstitutts rapporter ”Arbeidsmiljø og helse – slik norske yrkesaktive opplever det” fra 2008 og ”Faktabok og arbeidsmiljø og helse 2007. Status og utviklingstrekk”. (Tilsvarende bilder fremkommer også i Arbeidsforskningsinstituttets arbeidslivsbarometer og FAFOs arbeidslivsundersøkelse fra 2008):

1. 90 % er fornøyd med jobben sin, 3 % er ganske eller svært misfornøyd
2. Andelen ansatte i deltidsstillinger og midlertidige stillinger har vært stabil de siste tiårene
3. 69 % i alderen 55-64 deltar i arbeidslivet (I OECD er tallet 43 %)
4. I 1996 jobbet 17 % uten skriftlig ansettelseskontrakt. I 2006var tallet 7 %
5. Omorganiseringer og/eller har de tre siste årene gitt 25 % av arbeidstakerne økt arbeidsglede, 10 % mindre glede, mens den er uendret for 65 %.
6. I 1996 mente 30 % at de hadde dårlige muligheter for faglig utvikling. I 2006 var tallet 20 %.
7. I 1996 følte 29 % av yrkesaktive seg nedfor månedlig på grunn av jobben. I 2006 var tallet 14 %. (2 % følte seg nedfor ukentlig i 2006).
8. 10 % opplever i stor eller ganske stor grad at de må sløyfe lunsj, jobbe overtid eller ta med jobb hjem for å få unne oppgavene. Over 50 % opplever ikke disse kravene.
9. Under 10 % hevder at de får tildelt arbeidsoppgaver de i noen eller stor grad ikke har kvalifikasjon til å utføre. Over 60 % opplever at dette ikke forekommer.
10. 80 % hevder å gode muligheter til faglig utvikling i jobben.
11. 80 % føler at de alltid får støtte fra nærmeste leder
12. 90 % opplever sosial støtte fra kolleger
13. 75 % opplever i liten eller ingen grad dårlige forhold mellom ansatte og ledelse eller mellom de ansatte, og at det sosiale arbeidslivet er godt.
14. Mer enn 50 % har i stor eller ganske stor grad selvbestemmelse i arbeidet. 10 % har det ikke.
15. 32 % føler seg ukentlig fysisk utmattet etter jobb. I 1993 var det 36 %. 5 % føler seg fysisk utmattet daglig.
16. 97 % har fysisk og psykisk arbeidsevne i forhold til de jobbkravene som stilles

I den grad det er en brutalisering av arbeidslivet gjelder det en forsvinnende liten del av arbeidstakerne. Når LO kliner denne saken ut i samfunnet med en pensel så bred at de små spesifikke rammede grupper ikke kan identifiseres gjør de en bjørnetjeneste for de av medlemmene sine som trenger dem mest.

LOs påstander om brutalisering av arbeidslivet duger ikke som beskrivelse på det norske arbeidslivet. Påstandene er ikke tilstrekkelig begrunnet, og de er udokumenterte. Årsaken er selvsagt at påstandene ikke er sanne. LO lyver.


La dem sitte!

§ Postet 12. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: § Ingen kommentarer

Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

Det sitter to nordmenn fengslet i Kongo. I fjor høst ble de dømt til døden for spionasje og mord. Dommen ble opprettholdt da ankesaken ble behandlet i desember 2009. I april i år ble desember-saken ble underkjent og den kommer opp igjen nå i mai.

Mange mener at Norge nå må bruke makt og hente de to hjem. Det mener ikke jeg. Vi kan ikke sette oss til overdommere og fortelle andre land at vi vet bedre enn dem, at vi vet rettssaken er en farse og rettssystemet en vits.

Det fremstilles norske statsborgere i retten over hele verden – hele tiden. Skal vi reise verden rundt med en militærtropp og hente alle? Selvsagt ikke. Vi skal ikke hente noen av dem. Og det hjelper ikke om fengslene de sitter i er dårligere enn våre. Norge kan ikke blande seg inn i andre lands lover og regler. Vi har å avvente rettsavgjørelsene.

Norge får bruke de midler vi har. Altså diplomati. Og det gjør vi. jeg har sans for at UD ønsker at nordmenn som er dømt i utlandet skal få sone hjemme, (Akkurat slik jeg ønsker at dømte utenlandske statsborgere i Norge blir sendt til sitt hjemland for å sone).

Vi har også kunnet lese at det ikke er få i Kongo som mener at French og Moland er rettmessig dømt, at de faktisk utførte drapet på denne mannen, hvis blodsøl og gørr de to åpenbart hadde stor glede av å vaske ut av bilen etter drapet. Å troppe opp i Kongo med norske styrker for å hente de to blir ikke akseptert der nede og vil skape masse uro. En slik handling vil bli en umulig diplomatisk nøtt. Det forstår selvsagt Jonas Gahr Støre.

De fleste nordmenn har innsigelser mot det kongolesiske rettssystemet. Men det er ikke relevant. Vi skal ikke se bort fra at det finnes land som ikke liker vårt heller. Kanskje f.eks. Kongo synes vårt rettssystem ikke er seriøst? Vi hadde uansett ikke akseptert at verken Kongo eller noen andre land troppet opp i forkant av rettsavgjørelsene for å frigi sine landsmenn som er anklaget for mord eller annen alvorlig kriminalitet i Norge.

Vi kan ikke ha det slik at nordmenn uten risiko kan reise verden rundt og ta livet av folk, for deretter å bli hentet hjem uten rettssak.

La oss for Moland og Frenchs skyld håpe rettssaken i mai viser at de er uskyldige slik at de kan reise hjem som frie menn.


Hvor mange statsreligioner skal vi ha?

§ Postet 5. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: , § Ingen kommentarer

Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

5. mai 2010
Krefter i Høyre har i forkant av partiets Landsmøte hevdet at de ønsker å opprette statlig imamskole i Norge.

Om det skal utdannes imamer, prester og andre religiøse ledere i Norge eller ikke får være de ulike trossamfunnenes egen sak. Jeg kan i hvert fall vanskelig forestille meg at et Landsmøte i Høyre vil vedta at dette er en statlig oppgave.

Norske statlige institusjoner skal ikke ta seg av utdanning innen rituelle og liturgiske elementer. Slikt kan ikke kalles vitenskap. Staten skal ikke blande seg bort i hvem som skal være kvalifisert eller autorisert som religiøs leder.

Trossamfunnene får bruke de lederne de vil, og finne de utdanningsmetodene de trenger, men bland ikke staten bort i det. Lag gjerne studier med vidtrekkende faglige områder, inkluder gjerne muligheten til studielån og stipender. Men bland ikke staten bort i religionsutøvelsen og opplæringen i det.
Høyres Landsmøte bør legge imamskolesaken død.


Datalagringsdirektivet vil aldri virke

§ Postet 4. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: , § Ingen kommentarer

Foto: www.freewebphoto.com


Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

Staten vil alltid være på etterskudd i forhold til teknologien.
Terroristene vil alltid ligge et hestehode foran.

I dag kan ikke en gang telefonsamtaler med Skype lagres. Og ikke Epost med Gmail eller Hotmail. Og ikke vanlig chatting. Direktivet vil ikke virke, det vil gi staten falsk trygghet.

Staten fortjener ikke tilliten det er å få overvåke og registrere alle våre aktiviteter og kontakter. Og så lenge den gode hensikt aldri kan oppnås er det hele ganske meningsløst. Direktivet vil utelukkende bli et gigantisk overvåkningsprosjekt for alle “vanlige” mennesker, som ikke har andre hensikter enn å kommunisere med sine kontakter på ordinært vis. De store haiene, terroristene, lurer systemet enkelt.

Si nei til Datalagringsdirektivet!

Husk at alt som kan lagres om oss kan misbrukes. Før eller siden vil det skje en glipp. Og de som rammes da er nettopp helt uskyldige ordinære mennesker.


Norge trenger en forvaltningsreform

§ Postet 3. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: § 1 kommentar

Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

Ingen gode fagfolk ønsker å arbeide uten et solid fagmiljø rundt seg. Små kommuner er mindre interessante og gir ikke mulighet til den samme  faglige utvikling  som større kommuner kan tilby.

For å sikre innbyggerne i alle landets kommuner god kvalitet i de kommunale tjenestene må kommuner fusjoneres. Det bør skje gjennom en gjennomgående nasjonal kommunereform. Norge har neppe behov for mer enn om lag 100 kommuneadministrasjoner og kommunestyrer.

Med større og færre kommuner, med sterke fagmiljøer, ligger veien åpen for å legge ned fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Fylkeskommunens oppgaver kan med fordel overføres til kommunene etter at de har lagt på seg og blitt store nok gjennom kommunereformen.

Med en slik reform vil det politiske arbeidet i kommunene revitaliseres. Det politiske engasjementet vil øke både blant innbyggere og politiske partier. Flere og mer engasjerte medlemmer i de politiske partiene vil i sin tur skape mer dynamikk i politikken og gi oss dyktigere politikere. Dyktigere politikere vil gi enda bedre grunnlag for overføring av makt, myndighet og oppgaver til kommunene. Spiralen vil rett og slett bli dreiet i en positiv retning.

Fylkesmannsembetene reduseres til rene representanter for staten for utøvelse av kontroll og tilsyn med kommunene.  I dag har de alt for stor makt, uten å være underlagt demokratiets spilleregler. Den makten forsvinner. Og bra er det.


Månelandingen floppet, tenk nytt!

§ Postet 1. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: , § Ingen kommentarer

Foto: Petr Pavlicek, IAEA.

Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

Igjen har regjeringen floppet. Månelandingen var bare store ord. Regjeringen har igjen vist at den ikke har det som trengs for å gjennomføre sine lovnader. Stoltenberg er på ingen måte den statsmannen han ønsker å være. Både han og resten av de rødgrønne har mistet siste rest av troverdighet.

Nå er tiden inne for å legge bort ideen om den umulige CO2-rensingen for godt. La oss heller satse på thorium. Det er langt mer interessant enn CO2-deponering. Dette med deponering finnes det ingen trygg og fullgod løsning på. Med grunnstoffet thorium, som Norge har rikelige mengder av, kan vi produsere kraft på en betryggende måte, uten farlig avfall.

Nå må Jens levere en erstatning for den mislykkede månelandingen. Han må bygge et testanlegg for thorium! Det koster noen milliarder det også, men vil ha større muligheter for suksess enn CO2-rensingen, og er en langt mer fremtidsrettet måte å produsere energi på.

Det er aldeles utrolig at det ikke er satset på thorium i det hele tatt når vi ser hvor mye det er satset på CO2-deponering. Litt mer engasjement for å utvikle andre energiformer hadde vært ønskelig. Atomkraftverk, som et thoriumverk er, er med sin 100 % CO2 frie produksjonsmetode, å foretrekke fremfor den dødfødte månelandingen. Thoriumets fordel kontra uran som brensel er vesentlig kortere halveringstid for det radioaktive avfallet.

Det er ikke mulig helt uten videre å gå over fra uran til thorium i atomreaktorer. Det er noen enormt store teknologiske utfordringer som må løses på veien dit. Det er i dag noe slik utprøving i India. Halden holder også litt på med slik testing. Det er en god start.

Sannsynligheten for ulykker i atomkraftverk er avhengig av type kjernekraftverk og reaktor, men også av vedlikehold og driftsmessige forhold. Norge har i dag to atomkraftverk for forskning i Lillestrøm og Halden. La Norge og norske forskningsmiljøer bli ledende på utviklingen av enda tryggere atomkraftverk. Det vil ha stor virkning for norsk forskning og næringsliv. Norge kjøper allerede i dag strøm fra produktive kraftverk i utlandet. Både Sverige og Danmark benytter atomkraft.

La Norge bli ledende på forskning rundt resirkulering av atomkraftavfallet. Med mer kunnskap om atomkraft og storstilt forskningsinnsats fra regjeringen vil Norges befolkning raskt akseptere de miljøvennlige atomkraftverkene, slik alle våre naboland har gjort.


Vern om monarkiet!

§ Postet 1. mai 2010 § Kategori: Ukategorisert § Stikkord: , § Ingen kommentarer

Foto: www.kongehuset.no

Utskriftsvennlig side Utskriftsvennlig side

Kongetronen går, som alle vet, i arv. Mange mener at denne litt merkelige institusjonen har overlevd seg selv.

De fleste er trolig enige om at kongehusene ikke har noen betydningsfull rolle i den praktiske utøvelsen av det moderne demokratiske samfunnet. Dette og de senere årenes mange mediesaker av mindre heldig art, spesielt skilsmisser, har trolig bidratt til å gi republikanerne vann på mølla.

Personlig er jeg lite interessert i den kulørte pressens kongestoff. Men jeg ser at de kongelige har en funksjon når det gjelder landets interesser internasjonalt. Det er ikke få dører til utenlandsk næringsliv og forretningsavtaler vår kongefamilie har åpnet for norske bedrifter. Kongefamiliens rolle som døråpner er ikke uten betydning for landet.

De kongeliges økonomiske forhold bør synliggjøres. Jeg har registrert at det har vært en liten debatt om akkurat det i det siste. Apanasjen er kjent. Men hvilke eiendommer og andre aktiva Mette-Marit, kronprins Haakon og alle de andre er omfattet av er mer ukjent. Strengt tatt er det ingen grunn til å la være å fortelle innbyggerne hvilke boliger, hytter, landbrukseiendommer og annet de kongelige besitter. Det er uansett kjent at de ikke er for fattigfolk å regne, heller ikke norsk målestokk.

Jeg tror et hvert folk, i alle kulturer og nasjoner, trenger ledere. Jeg tror Ola og Kari Nordmann har behov for noen som synliggjør at vi er et land med stolte tradisjoner, hvor folk lever i fred og med en frihet som vi ønsker å beskytte. Vi trenger noe som viser verden vår gode side, noen symboler. Kongefamilien er et slikt symbol. Derfor mener jeg at monarkiet må bestå.

Til tross for liten reell makt og rolle i styringen av det norske samfunnet, er nettopp tradisjonen hovedårsaken til at jeg vil verne om det norske monarkiet. Jeg synes landet vårt skal være nøye med å ta vare på våre nedarvede tradisjoner. Tradisjoner er en del av vår kultur. Vi må ta vare på vår kulturarv.

Samfunnet vårt er under konstant utvikling. Vi blir stadig mer internasjonaliserte. Nordmenn reiser mer og mange flytter til Norge. Inntrykkene mikses og nye kulturer og kulturelle uttrykk skapes. Hvis vi i en slik situasjon unnlater å verne om den norske nedarvede tradisjon og arv, står den i fare for å forvitre og forsvinne.

Kongefamilien står som et solid symbol på den norske tradisjon og kulturarv. Vern om den!


« Eldre innlegg Nyere innlegg »

Better Tag Cloud