You are currently browsing posts tagged with arbeid
Det er ikke vanlig at vi går rundt til daglig og ofrer sivilisasjonen vår mange tanker. Men vi burde gjøre det.
Tenk deg om forfedrene våre, ja selv konger og keisere for et par-tre hundre år siden, hadde sett vår levestandard. Tenk om de hadde sett de utrolig gode hygieniske forholdene vi lever under. Tenk deg om de fikk se vannklosettet, alle disse som ikke en gang hadde rennende vann. 1500-tallets dronning Elisabeth, som likte å ligge i forkant, skrøt av at hun vasket seg to ganger i måneden! Tenk om de fikk oppleve det lukkede kloakksystemet, helsepleien, tannpleien, medisinene og tilgangen vår til et variert kosthold.
Hadde de hatt våre muligheter ville de unngått at de fleste foreldre måtte se at barna sine døde før seg selv, de hadde sluppet de fleste dødelige sykdomstilfeller av tyfus, pest, kolera, difteri, dysteri, polio, kopper, diaré og annet. Men slik hadde de det ikke. Derfor er vår levealder 80 år og ikke 30, som de hadde. Vår spedbarnsdødelighet er tilnærmet null. Deres var tilnærmet 90 %.
Siden det første mennesket har det levd anslagsvis 100 milliarder av oss på jorda. Vi som bor på jorda i dag utgjør derfor om lag 6 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. Siden du og jeg har råd til å holde oss med PC, TV, bil, mat og bolig tilhører vi den milliarden i verden som lever med størst frihet og rikdom. 1 milliard er 1 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. 99 % av alle mennesker som har levd og lever nå har med andre ord hatt færre sjanser og muligheter enn oss. Vi lever et langt rikere og bedre liv enn selv konger og dronninger gjorde bare for et par hundre år siden.
Verdens fremgang, og menneskenes økte velstand har ikke kommet av seg selv. Rikdom er ikke naturgitt. Fra naturen er vi ikke født med noe som helst. Fattigdom er naturgitt. Det er noen som skaper rikdommen og velferden. Det skjedde noe den dagen menneskene fant ut at de kunne ta kontroll over avlingene og starte landbruk gjennom å så korn og ta kontroll over mattilgangen gjennom å temme de ville dyrene. Disse første bøndene var de første entreprenørene, de første som tok et skritt ut i det ukjente for å skape noe. Den frie handelen mellom mennesker ga raskt nye muligheter og velstandsøkning for store grupper.
I et samfunn hvor det skapes noe, et samfunn med entreprenører, gründere, er menneskene rikere og friere. Verdiskapingen, veksten, kommer alle til gode. Det skapes muligheter rundt entreprenørene, det skapes ringvirkninger, det skapes arbeidsplasser, det skapes nye gründere, det skapes kreativitet og det skapes inntekter og formuer som beskattes til fordel for fellesskapet. Hadde vi ikke hatt verdiskaping, ville den samme potten måtte dels på alle hele tiden. Ettersom befolkningen øker sier det seg selv at det til slutt blir armod uten verdiskaping. I den sammenheng kan det være relevant å ta en titt på levestandard, levealder, barnedødelighet og friheten til mennesker i sosialistlandene. Man kan begynne med Venezuela, Cuba og Nord-Korea.
For å opprettholde frihet og levestandard er det avgjørende med et næringsliv som har som mål å skaffe så store overskudd som overhode mulig . Det gir skattbare inntekter og flere arbeidsplasser. Antikapitalistene kritiserer ofte næringslivet og deres ledere til å ”mele sin egen kake” gjennom bonuser, sluttpakker, pensjonspakker, opsjoner og annet. Det er det ingen grunn til. Alle disse tingene er skattepliktige. Mer skatt gir økte muligheter for at fellesskapet skal kunne ta seg av de som faller utenfor. Og det de rike (entreprenørene med suksess) sitter igjen med etter skatt går enten til forbruk, sparing eller investeringer i nye arbeidsplasser. Alt dette gir ytterligere vekst.
Kapitalismen og den globale handelen har skapt så mange muligheter og velstand verden over at den absolutte fattigdommen (antall mennesker som lever for mindre enn 1 dollar pr dag) er i ferd med å forsvinne. Denne utviklingen går så fort at mange av de som allerede lever på jorda trolig vil oppleve den dagen da den absolutte fattigdommen forsvinner helt. De som bekjemper denne politikken, sosialistene og kommunistene, påtar seg et stort ansvar som de åpenbart ikke ser omfanget av.
Utskriftsvennlig side
Regjeringen har bestemt at vannkraftanlegg kan leies ut og drives av andre enn det offentlige.
At enkelte kraftanlegg kan bli leiet ut og drevet av utenlandske selskap har falt LO tungt for brystet. Deres oppgave her i livet er å beskytte sine medlemmers arbeidsplasser mot konkurranse. Det er det ikke sikkert de greier hvis det dukker opp et kompetent svensk eller tysk driftsselskap.
LO-forbundet EL & IT har i denne saken igjen misbrukt begrepet ”sosial dumping” for å forhindre utenlandsk inntreden i det norske arbeidsmarked. At utenlandske selskaper tar med seg sine dyktige ingeniører for å arbeide i norske kraftverk, eller leier inn slike, og tilbyr ordinær betaling pluss utenlandstillegg har ingen ting med sosial dumping å gjøre, selv om lønnen ligger under norsk tarifflønn.
Lederen i EL & IT mener statsråd Terje Riis-Johansen opptrår arrogant og at han bør gå av, fordi de ikke har fått det som de vil, og fordi de ”kun” har fått 7 møter med statssekretæren og ingen med statsråden selv. (Link til VG). LO er landets største lobbyist, og det er selvsagt opp til en hver lobbyist å ønske en statsråds avgang. Men de fleste forstår at en statsråd ikke trekker seg fordi én lobbyist føler at han er arrogant.
EL & IT Forbundet skriver videre i en pressemelding rett ut at de ikke godtar outsourcing av ansatte i kraftforsyningen, og at de vil være tvunget til å bekjempe et hvert forsøk på utleie av vannkraftanlegg. Snakker vi om sivil ulydighet fra LO i deres proteksjonistiske kamp?
Utskriftsvennlig side
Utskriftsvennlig side
Nå går det altså mot streik på grunn av at man ikke har fått innfridd kravene om likelønn mellom kjønnene. For noe tull. Tariffavtalene skiller ikke på kjønn. Du får ikke mer/mindre fordi du er mann/kvinne. Det er likelønn i Norge.
Det vi har er lønnsforskjeller på makronivå mellom kvinner og menn. Noen hevder at norske kvinner tjener 15 % mindre enn menn. Det er trolig korrekt. Det er allikevel ingen grunn til å gi etter for kravene om ”likelønn”. Årsaken til lønnsforskjellene har ingen ting med kjønn å gjøre.
Årsaken til lønnsforskjellene finner vi i at ulike yrker har forskjellig lønnsnivå. Og kvinner velger tradisjonelt yrker med lavere lønnsnivå. For ordens skyld; menn som velger disse yrkene får nøyaktig samme (lave) lønn som kvinnene. Vi har med andre ord lik lønn for likt arbeid i Norge. Men vi har ikke lik lønn for ulikt arbeid. Og det skal vi heller ikke ha.
Vi må tenke oss om før vi ber staten bidra med penger til lavtlønnsyrkene. Det er en årsak til at noen yrker har høyere lønnsnivå enn disse. Det er en utopi å tro at lønnstagergrupper vil finne seg i at staten gir penger til andre grupper uten at de selv kompenseres på en eller annen måte. Spiralen, og de offentlige utgifter, skrus i været.
Hva er poenget med fellesskapet når det rundhåndet kan gi en ”likelønnspott” til arbeidstakere i utvalgte yrker? Vi betaler da skatt til dette fellesskapet alle sammen.
Akkurat det samme skjedde nylig da partene nådde frem med sitt krav om at staten skal betale 1/3 av kostnadene til en livsvarig AFP-ordning for ansatte hos arbeidsgivere med tariffavtale. De vil få typisk 40.000 – 50.000 mer i årlig pensjon enn andre. Dette til tross for at arbeidstakere uten tariffavtale ikke nødvendigvis tjener mer enn arbeidstakere med slik avtale. Hvor er rettferdigheten i det? Hva er poenget med å betale likt til et “fellesskap” som deler ut ekstra pensjon til enkeltgrupper på denne måten?
Får alle de andre – de som får mindre i årlig pensjon – skattelette? Hva tror du? Betal og hold kjeft, er beskjeden. Hvorfor tar ikke staten tak i dette og skaffer til veie en “likelønnspott” eller en “likepensjonspott” til disse i stedet?
Hvor skal vi ende hvis arbeidslivet blir bestående av statseide bedrifter og bedrifter med et statsstøttet lønnssystem slik at alle får lik lønn uansett hva man jobber med? Vi ønsker vel ikke å bli en Sovjetstat? Å bruke likelønnsargumentet som kvinnekamp er en bløff. Det hele er en kamp for å trekke nasjonen et skritt til mot et Sovjetlignende regime.
Utskriftsvennlig side
Postkom går til kamp mot det angivelig distriktsfiendtlige Postdirektivet som nå forhåpentligvis innføres i Norge. Posten har konkurranse om alt unntatt levering av brev under 50 gram. Å hevde at konkurranse om levering av småbrev er en trussel mot distriktet er en sterk overdrivelse. Postdirektivet vil verken vanskeliggjøre postleveranser i distriktene eller være et kostnadssluk. Tvert imot vil Norge tjene på å liberalisere postmarkedet.
Postkom kjemper utelukkende for å forsvare sine LO-medlemmers beskyttede statseide arbeidsplasser.
Postens enhetsporto sikrer at prisen på småbrev er lik i hele landet. Hvis ikke ville avsidesliggende strøk ha dyr porto. En liberalisering av postmarkedet vil ikke endre dette. Utgangspunktet er at ingen private aktører frivillig begir seg inn på et tapsprosjekt. EU har derfor sterk fokus på tjenester staten mener er viktig, men som markedet ikke kan ta seg av i tilstrekkelig grad. Distribusjon av post, tele, allmennkringkasting og energi er områder hvor statlig inngripen ofte ikke kan unngås. Det enkelte EU-land kan derfor opprettholde støtte til slike tjenester. Det vet Postkom godt.
I dag finansierer fellesskapet postleveransen til distriktene. Posten kryssubsidierer leveransene til dyrere strøk med overskuddet fra lavkostområder. Er ikke overskuddet tilstrekkelig, vil staten bidra. Det kan staten fortsatt gjøre, også etter innføring av Postdirektivet. Det er det unntaksbestemmelser for i EØS-avtalen. Hele innkjøpet faller utenfor statsstøtteforbudet. Staten kan med andre ord gjennom anbudskonkurransen sørge for at Posten driftes effektivt, og fortsatt begrense sine utgifter til å finansiere distribusjon av brev i dyrere strøk. Selv uten anbudskonkurranse vil statens innkjøp være forenlig med fellesskapsretten i EØS-avtalen.
Konkurranse i postmarkedet vil føre til effektivitetsgevinster i form av økt innovasjon, lavere priser og enda sterkere fokus på kvalitet. Med mer effektiv drift av Posten og ingen økte utgifter til distriktene er det ingen grunn til å frykte Postdirektivet.
Postkom er en medlemsorganisasjon (LO-forbund). Deres arbeid er ikke ment å skulle beskytte verken næringslivet eller befolkningen i distriktene. Deres arbeid er utelukkende ment å skulle hindre at deres medlemmers beskyttede arbeidsplasser i det statseide Posten møter konkurranse fra andre firmaer. Postdirektivet er et helt ufarlig direktiv, som ikke vil ramme noen av oss.
Utskriftsvennlig side
YS og LO er begge organisasjoner for arbeidstakere. En av dem lyver om situasjonen i arbeidslivet. LO hevder at det er en økt ”brutalisering” i arbeidslivet. I handlingsprogrammet skriver de at ”stadig flere opplever et krevende arbeidsliv som ofte bidrar til stress, belastningslidelser og redusert livskvalitet”. YS hevder at det er en gjennomgående positiv utvikling i arbeidslivet. Det er LO som er løgneren.
Begrepet ”brutalisering av arbeidslivet” er mye benyttet i debatten om den voldsomme veksten i antall uføretilfeller, særlig blant yngre, og det høyre sykefraværet. Begrepet benyttes til å begrunne problemet. Men er det slik? Mitt svar er nei. Og påstanden er derfor at LO lyver. La oss se nærmere på det.
”Konkurranse” er også mye benyttet i debatten, og benyttes ofte som en av de viktigste faktorene som har brutalisert arbeidslivet. En logisk følge av denne hypotesen er at de områdene i arbeidslivet med sterkest konkurranse er mest brutalisert og har høyest utstøting av arbeidstakere. Men slik er det ikke. De områdene med sterkest konkurranse har lavere sykefravær og uføreuttak. Områder med liten eller ingen konkurranse har størst uttak av uførepensjon. Det offentlige helsevesenet kan her nevnes som et eksempel.
LOs påstand er at den utryggheten som følger av arbeidslivets økte konkurranse, krav til omstilling, krav til økt innsats og krav til økt fleksibilitet har gitt brutalisering av arbeidslivet og utstøting av arbeidstakergrupper. Disse trekkene finner man imidlertid hovedsakelig igjen i sektorer som ikke blir forbundet med utstøting. IT-sektoren er et godt eksempel. Sektorer som blir forbundet med stor grad av utstøting har minst forekomst av disse trekkene. Logikken brister.
LO mangler belegg for sine påstander om økt brutalisering. Vi finner igjen påstanden i ulike debatter, leserinnlegg og kronikker. Et fellestrekk ved alle påstandene er at det ikke følger med noen dokumentasjon. Det benyttes ofte klare og sterke uttrykk, men en usann hypotese blir ikke sannere fordi den gjentas ofte og med tyngde.
I Aftenposten 29. januar i år skrev Arild H. Steen følgende: ”På tross av økte kompetanse- og effektivitetskrav opplever arbeidstagerne ikke mer stress, ei heller sier de at de oftere kommer utslitt hjem. I forskningen finner vi derfor ikke støtte for at arbeidslivet generelt er blitt mer brutalt. Det finnes innslag av brutalitet, spesielt i randsonene av det regulære arbeidslivet, men som en generell karakteristikk kan man ikke snakke om brutalisering”. Steen er leder for Arbeidsforskningsinstituttet. Og han overdriver ikke. Snarere tvert i mot. Sannheten er at utviklingen i arbeidslivet har gått i riktig retning. La oss se nærmere på det også.
Jeg vil her trekke frem 16 funn fra Statens arbeidsmiljøinstitutts rapporter ”Arbeidsmiljø og helse – slik norske yrkesaktive opplever det” fra 2008 og ”Faktabok og arbeidsmiljø og helse 2007. Status og utviklingstrekk”. (Tilsvarende bilder fremkommer også i Arbeidsforskningsinstituttets arbeidslivsbarometer og FAFOs arbeidslivsundersøkelse fra 2008):
1. 90 % er fornøyd med jobben sin, 3 % er ganske eller svært misfornøyd
2. Andelen ansatte i deltidsstillinger og midlertidige stillinger har vært stabil de siste tiårene
3. 69 % i alderen 55-64 deltar i arbeidslivet (I OECD er tallet 43 %)
4. I 1996 jobbet 17 % uten skriftlig ansettelseskontrakt. I 2006var tallet 7 %
5. Omorganiseringer og/eller har de tre siste årene gitt 25 % av arbeidstakerne økt arbeidsglede, 10 % mindre glede, mens den er uendret for 65 %.
6. I 1996 mente 30 % at de hadde dårlige muligheter for faglig utvikling. I 2006 var tallet 20 %.
7. I 1996 følte 29 % av yrkesaktive seg nedfor månedlig på grunn av jobben. I 2006 var tallet 14 %. (2 % følte seg nedfor ukentlig i 2006).
8. 10 % opplever i stor eller ganske stor grad at de må sløyfe lunsj, jobbe overtid eller ta med jobb hjem for å få unne oppgavene. Over 50 % opplever ikke disse kravene.
9. Under 10 % hevder at de får tildelt arbeidsoppgaver de i noen eller stor grad ikke har kvalifikasjon til å utføre. Over 60 % opplever at dette ikke forekommer.
10. 80 % hevder å gode muligheter til faglig utvikling i jobben.
11. 80 % føler at de alltid får støtte fra nærmeste leder
12. 90 % opplever sosial støtte fra kolleger
13. 75 % opplever i liten eller ingen grad dårlige forhold mellom ansatte og ledelse eller mellom de ansatte, og at det sosiale arbeidslivet er godt.
14. Mer enn 50 % har i stor eller ganske stor grad selvbestemmelse i arbeidet. 10 % har det ikke.
15. 32 % føler seg ukentlig fysisk utmattet etter jobb. I 1993 var det 36 %. 5 % føler seg fysisk utmattet daglig.
16. 97 % har fysisk og psykisk arbeidsevne i forhold til de jobbkravene som stilles
I den grad det er en brutalisering av arbeidslivet gjelder det en forsvinnende liten del av arbeidstakerne. Når LO kliner denne saken ut i samfunnet med en pensel så bred at de små spesifikke rammede grupper ikke kan identifiseres gjør de en bjørnetjeneste for de av medlemmene sine som trenger dem mest.
LOs påstander om brutalisering av arbeidslivet duger ikke som beskrivelse på det norske arbeidslivet. Påstandene er ikke tilstrekkelig begrunnet, og de er udokumenterte. Årsaken er selvsagt at påstandene ikke er sanne. LO lyver.
”Inkluderende Arbeidsliv” var en fiasko. Sykefraværet som skulle reduseres med 20 % har i stedet steget med 1,4 % siden 2001. Avtalen bør derfor ikke fornyes. En slik åpenbar feil bør ikke gjentas. Vi må tenke nye tanker.
Redusert inntekt ved sykdom er av mange lansert som den eneste løsningen på sykefraværsproblemet. Det tror ikke jeg. Det vil kun ha en kortsiktig forbigående virkning, med en påfølgende kraftig rekyl. Hvis det skal ta fra folk inntekten å bli syk vil mange i stedet velge å gå syke på jobben. Isolert sett kan man da si at kutt i sykelønnsordningen virker. Men lykken vil være kortvarig. At folk med fysiske eller psykiske lidelser, som kunne reduseres ved en dag eller fem hjemme, tar med seg lidelsene på jobb vil ha en negativ langsiktig helseeffekt. Jeg er sikker på at å tvinge folk til å jobbe når de er syke vil ha som effekt at det skyhøye og kraftig stigende kortidsfraværet veksles inn i økt langtidsfravær, som i løpet av noen år vil skape enda større utfordringer enn dagens sykefravær. Vi må tenke nytt.
Løsningen på sykefraværet ligger i systemene. For det første må vi innse at det kun er et fåtall av oss som er i stand til å praktisere som allmennleger og stille diagnoser og beslutte at folk ikke er friske nok til å gå på jobben. I dag er vi slike leger alle sammen. Riktignok har vi kun én pasient – oss selv – men at hver og en selv skal vite om vi er for syke til å jobbe er en horribel løsning som garantert misbrukes i stor grad. Kutt den ut! Det er kun leger som skal kunne holde folk borte fra arbeid.
Legemeldt sykefravær bør ikke gi kutt i forhold til dagens sykelønnsordning. Av det følger at egenmeldt sykefravær – hvis man ikke klarer å fjerne denne ordningen – skal ha en økonomisk konsekvens. Det er å tenke nytt.
Videre må vi se på oppfølgingen av de som blir syke over lengre tid. Hvilke muligheter har for eksempel den enkelte til å forsøke å jobbe litt uten å ”stille med 20 meter tillegg” sosialt på jobben? Statistikkene viser at etter 6 uker sykemelding er det 50 % sjanse for at man aldri vender tilbake til arbeid. Det er selvsagt en grunn til det.
Hvor lett er det for øvrig for en som er til vurdering for uførestønad hos NAV å reise seg å si at egentlig tror jeg at jeg kan prøve meg i jobb igjen. Er man ikke muligens redd for at man stiller bakerst i køen igjen noen måneder etter hvis det viser seg at det ikke var så enkelt å jobbe allikevel? Er man kanskje redd for å bli sett på som en som egentlig ikke er syk, at man er en av de mange som urettmessig forsøker å tilegne seg uførepensjon?
Jeg tror alle de i yrkesaktiv alder som har falt utenfor arbeidslivet er fanget i et system som ikke er fleksibelt nok. Jeg er redd NAV arbeider etter en sosialdemokratisk tankegang; vi lager systemene og løsningene, så plasserer vi folk inn i dem etter hvert som de blir arbeidsuføre. Alle skal med. Ellers hadde det vel ikke vært 800 000 mennesker som er med i disse systemene. Jeg er overbevist om at det er en viss grad av restarbeidsevne og -vilje i denne store gruppen mennesker. Dette er ressurser som NAV ikke har klart å ta ut. Tenk om vi i snitt klarte å få de som står utenfor arbeidslivet til å yte noe én dag i uken. Det hadde gitt enormt mye ny arbeidskraft ute i samfunnet og økt selvrespekt og livsglede for over hundre tusen mennesker. Alle vil jo gjerne bidra i samfunnet. Alle vil føle at de er viktige
Det norsk trygde- og sosialsystem – NAV – trenger en kursendring. Og vi trenger politikere med visjoner og handlekraft. Vi trenger ikke maktsyke politikere som driver politikk for politikkens skyld. Vi trenger kreative politikere som evner å tenke utenfor boksen. Vi trenger en politikk som tar vare på og gir muligheter og trygghet til den enkelte av oss. En slik politikk vil skape optimisme, vekst og økt velferd for alle.
Utskriftsvennlig side
Riksrevisjonen nekter for andre år på rad å godkjenne Arbeids- og velferdsetatens regnskap. En tredjedel av statsbudsjettet er uten kontroll.
Man kan ikke annet enn synes synd på de NAV-ansatte, som trolig gjør det de kan for å holde hjulene i gang. De skvises mellom ulike hensyn; effektiv saksbehandling eller grundigere kontroll. Manglene som avdekkes i Riksrevisjonens rapport tyder på at de prioriterer brukerne, og setter ressursene inn på så rask saksbehandlingstid som mulig. Det er det vanskelig å kritisere dem for. Mange ansatte opplever nok frustrasjon over at det til tross for deres prioritering av brukerne er et økende antall ubehandlede saker og økt saksbehandlingstid. Det er ikke akseptabelt at brukerne får et stadig dårligere tilbud.
NAV er åpenbart ute av politisk kontroll. Tiden er moden for en fullstendig gjennomgang av NAV-reformen med spesiell fokus på hvordan brukerne kan få et bedre tjenestetilbud (kortere behandlings- og ventetid) og hvordan det enorme omfanget av trygdesvindel kan reduseres. Ansvaret for dette hviler på Arbeids- og sosialministeren. Dessverre har Jens Stoltenberg vanskeliggjort det hele ved å tilsette en vikar i denne statsrådsstolen frem til Hanne Bjurstrøm kan tiltre mot slutten av året. Ikke noe galt sagt om vikaren, Rigmor Aasrud, men hun har trolig nok med jobben som Fornyings- og kirkeminister.
Jeg tror NAV står ved en skillevei. Nå må det ryddes. Ellers tror jeg NAV kan bryte sammen. Og da nytter det ikke å skylde på en vikar, Stoltenberg.
Utskriftsvennlig side
Politikk bør ta utgangspunkt i vanlige mennesker og deres utfordringer i hverdagen. Målet må være å gi fler mennesker større frihet og mulighet til å stå på egne ben. I dagens Norge ser vi en annen retning. Det føres en ”klientifiserings-politikk”. Det er viktigere for politikerne å bygge opp sterke offentlige tilbud og støtteordninger enn å forhindre at folk trenger dem.
Antall uførepensjonister stiger raskt, særlig blant unge mennesker. 341 425 personer mottar nå uføreytelser i Norge. Det er selvsagt alt for mange. Har man først havnet i ”uførefellen” er det nærmest umulig å komme seg ut. Man er og blir en klient av staten.
Og politikerne synes de har gjort en god jobb, som har sørget for at de uføre har gode stønader. Selvsagt er det er viktig med gode stønader, men det er kun et lite mindretall som ønsker å leve resten av livet som klienter av staten. De fleste ønsker å komme seg (tilbake) i jobb. De ansvarlige politikerne må endre kursen. Vi kan ikke ha et samfunn hvor systemene, løsningene, er viktigst. Det viktigste må være å se enkeltmennesket i den situasjonen det befinner seg og gi nye muligheter til hver og én.
De fleste som står utenfor arbeidslivet ønsker å benytte det de måtte ha av (rest)arbeidsevne til å bidra positivt i samfunnet. Mange vil oppleve økt livskvalitet ved å bidra til verdiskapingen, å bli verdsatt for det man faktisk gjør og ved å delta i det sosiale miljøet på en arbeidsplass. Politikken bør derfor innrettes på å få flest mulig i arbeid. Utvidet adgang til midlertidige ansettelser et eksempel på et godt virkemiddel som bør tas i bruk. Har man først fått et ben innenfor hos en arbeidsgiver er veien til fast jobb normalt kortere. En midlertidig jobb gir et løft for den som ellers står utenfor arbeidslivet.
Det skal lønne seg å arbeide. Derfor bør skattenivået være lavt for de som tjener lite. Det må også være mulig å kunne delta i arbeidslivet i kombinasjon med inntekt fra ulike sosial- og trygdeordninger. At folk har en jobb å gå til, fullt eller deltid, er viktig både for den enkelte og for samfunnet. I dagens Norge bærer alt for mange mennesker på følelsen av ikke å komme til sin rett. Flere i arbeid innebærer ikke bare at flere mennesker føler at de blir sett og at de er nyttige, men det trygger også velferden. En ansvarsfull økonomisk politikk og flere i arbeid gjør at vi kan satse på skolen, samferdsel, helse og omsorgen av våre eldre og syke.
For å skape flere arbeidsplasser og muligheter for alle må det bli enklere for bedrifter å starte, vokse og bli i Norge. Skjemaveldet må forenkles. At nordmenn må betale formuesskatt når de eier bedrifter i Norge, men ikke hvis de eier i utlandet må endres. Vi må legge til rette for økt privat norsk eierskap. At en norsk medeier i en bedrift må betale formuesskatt mens en utenlandsk medeier slipper enger ikke på greip.
Vår felles velferd må vernes. Det er et politisk ansvar. Finansiering av velferden løses best gjennom at fler arbeider og betaler skatt. Arbeidslivspolitikkens tre grunnpilarer må være a) det skal lønne seg bedre å jobbe, b) flere bedrifter skal våge å ansette folk og c) bedrifter skal ha motivasjon til å etablere seg, forbli og vokse i Norge.
Det må alltid være slik at det lønner seg bedre å jobbe enn å forsørges gjennom ulike former for bidrag. Skattene bør fremfor alt senkes i de tilfeller de hindrer nye arbeidsplasser i å vokse frem. Målet må være å bryte bidragsavhengigheten og at flere skal kunne leve på egen inntekt. Skatter og bidrag kan ikke innrettes slik at det ikke lønner seg å jobbe.
Utskriftsvennlig side
