Kongetronen går, som alle vet, i arv. Mange mener at denne litt merkelige institusjonen har overlevd seg selv.
De fleste er trolig enige om at kongehusene ikke har noen betydningsfull rolle i den praktiske utøvelsen av det moderne demokratiske samfunnet. Dette og de senere årenes mange mediesaker av mindre heldig art, spesielt skilsmisser, har trolig bidratt til å gi republikanerne vann på mølla.
Personlig er jeg lite interessert i den kulørte pressens kongestoff. Men jeg ser at de kongelige har en funksjon når det gjelder landets interesser internasjonalt. Det er ikke få dører til utenlandsk næringsliv og forretningsavtaler vår kongefamilie har åpnet for norske bedrifter. Kongefamiliens rolle som døråpner er ikke uten betydning for landet.
De kongeliges økonomiske forhold bør synliggjøres. Jeg har registrert at det har vært en liten debatt om akkurat det i det siste. Apanasjen er kjent. Men hvilke eiendommer og andre aktiva Mette-Marit, kronprins Haakon og alle de andre er omfattet av er mer ukjent. Strengt tatt er det ingen grunn til å la være å fortelle innbyggerne hvilke boliger, hytter, landbrukseiendommer og annet de kongelige besitter. Det er uansett kjent at de ikke er for fattigfolk å regne, heller ikke norsk målestokk.
Jeg tror et hvert folk, i alle kulturer og nasjoner, trenger ledere. Jeg tror Ola og Kari Nordmann har behov for noen som synliggjør at vi er et land med stolte tradisjoner, hvor folk lever i fred og med en frihet som vi ønsker å beskytte. Vi trenger noe som viser verden vår gode side, noen symboler. Kongefamilien er et slikt symbol. Derfor mener jeg at monarkiet må bestå.
Til tross for liten reell makt og rolle i styringen av det norske samfunnet, er nettopp tradisjonen hovedårsaken til at jeg vil verne om det norske monarkiet. Jeg synes landet vårt skal være nøye med å ta vare på våre nedarvede tradisjoner. Tradisjoner er en del av vår kultur. Vi må ta vare på vår kulturarv.
Samfunnet vårt er under konstant utvikling. Vi blir stadig mer internasjonaliserte. Nordmenn reiser mer og mange flytter til Norge. Inntrykkene mikses og nye kulturer og kulturelle uttrykk skapes. Hvis vi i en slik situasjon unnlater å verne om den norske nedarvede tradisjon og arv, står den i fare for å forvitre og forsvinne.
Kongefamilien står som et solid symbol på den norske tradisjon og kulturarv. Vern om den!
Regjeringsdepartementene har svært mange dyktige fagpersoner som har mye å fylle arbeidsdagen med. Dessverre er det slik at det kun er byråkratiet som jobber. Politikerne har nok med å skape symbolpolitikk og holde velgerne med godt prat. Deres viktigste oppgave er å skape aksept for sin egen-, sitt partis og det rødgrønne samarbeidets berettigelse.
Hovedårsaken til at norske politikere ikke blir nevneverdig politisk engasjerte skyldes at de ikke er til stede på de arenaer de store og viktige politiske beslutninger tas. De er hensatt til den lokale norske debatten, etter at de fleste og viktigste beslutningene er tatt globalt. Jeg tenker i første rekke på EU. Våre politikere er ikke med i prosessen. Det er kun de færreste EU-vedtak som er innom Stortinget for debatt og vedtak før de implementeres. De fleste havner direkte på byråkratenes bord. Politikerne våre skulle selvsagt ha vært med i debattene og avstemmingene i de fora beslutninger som berører Norge og det norske folk tas.
I Norge opplyses vi ikke i tilstrekkelig grad om beslutninger. Politikere står på sidelinjen. Det samme kan sies om pressen og store deler av norsk offentlighet. Normalt vil presse, politisk opposisjon, organisasjoner og befolkning utgjøre en kritisk offentlighet til alle beslutninger og vedtak som skal implementeres i vårt regelverk. Alle de små og store reguleringene og bestemmelsene som berører oss; enten det gjelder utforming av blinklys på bilene våre, utslippskrav, pelletskvalitet, TV-standarder, store viktige direktiv eller nær sagt bøyen på bananer, så passerer det uhindret i Norge.
Norske politikere er på hælene. Det er kun unntaksvis debatten kommer i forkant. Og det er en bonus hvis den kommer i etterkant. Normalt er debatten helt fraværende. Hundrevis av vedtak har havnet og vil fortsette å havne rett på byråkratenes bord og blir innført uten noen form for politisk debatt eller kritisk søkelys. Dermed øker byråkratiets påvirkning og makt, mens demokratiet svekkes.
Hva gjør norske politikere når de store sakene avgjøres av andre? Symbolpolitikk og selvfølgeligheter er nærliggende begreper å benytte. Egentlig er det retten til å administrere EU-vedtak våre politikere kjemper om hvert 4. år. Norske politikere har ikke mye makt igjen. Men de benytter den lille makten de har over deg og meg. Norske politikere liker å detaljregulere hverdagen til nettopp slike som oss. Politiske områder som fedrekvote, antall kvinner i styrene, kontantstøtte og obligatorisk barnehage har ikke tilstrekkelig politisk sprengkraft til at majoriteten i befolkningen gidder å ha (sterke) meninger. Vi blir enkle å skalte og valte med og yter liten motstand. Meningsløse politiske beslutninger som nei til sexkjøp, endringer i bilavgifter fra den ene drivstofftypen til den andre og videreføring av en mislykket IA-avtale sklir igjennom uten motstand.
Det manglende engasjementet i befolkningen gjør at regjeringen heller ikke behøver å ta avgjørelser i saker som faktisk kan ha litt betydning og/eller skape litt opposisjon blant befolkningen. Oljevirksomhet i Lofoten, Datalagringsdirektivet og Samhandlingsreformen er gode eksempler. Landet trenger en mindretallsregjering. Da vil Stortinget tvinge frem debattene igjen, og med dem pressen, de gode samfunnsdebattene og folkeengasjementet.
Vi kan ikke forvente at pressen er kritisk og at folk engasjerer seg i politikken når det egentlig kun er småting politikerne har med å gjøre. Vi må forvente at valgdeltakelsen synker når vi ikke går til valgurnene for å tildele makt, men for å fordele stillinger til å administrere andres politiske vedtak.
Det norske demokratiet settes på prøver når andre tar beslutninger på våre vegne, uten at vi er med verken i debatten eller avstemninger. Det vil utvilsomt være en økt risiko for at det kan utvikles en ukultur i byråkratenes korridorer, når det er der makten ligger. Det er fare for at statsforvaltningen blir slik at det vil lønne seg ”å kjenne noen” når stadig større makt overføres fra politikerne. Det er en risiko for at de som skriker høyest, eller de lobbyister som har størst ressurser, slike som LO, vil være vinnerne, mens menigmann blir stående på sidelinja.
Det norske demokratiet vil vinne tilbake mye av sin styrke hvis Norge melder seg inn i EU og velgerne sørger for at landet får en eller annen mindretallskonstellasjon i regjering i 2013. Gjerne en blå sådan.
Jeg ser ikke noe galt i å være konservativ. Jeg tilhører selv et konservativt parti. I Høyre er vi tradisjonelt ikke for de store plutselige endringene – revolusjonene.”Forandre for å bevare” er et mantra som de fleste hos oss kan like.
For KrF kan det virke som det er det motsatte som gjelder – ”Stagner for å forsvinne”. Jeg forstår at det er vanskelig for et parti som er delt i synet på politiske verdier å ta klare standpunkt. Derfor ender det opp med at man ikke gjør noe, alt blir ved det gamle. Fornyelsen, og dermed partiets attraktivitet i et samfunn i stadig endring, forsvinner. De bekymrede konservative menn vinner fram.
Kristelig Folkeparti har ikke med sin sidrompa konservative endringsmotvilje bare blitt uinteressante for dagens velgere. De har også mistet muligheten for å lokke til seg fremtidens velgere. KrF er i ferd med å bli uinteressant som politisk parti. De er i ferd med å dø. Dagfinn Høybråten har ikke i de seks årene han har ledet partiet evnet å øke oppslutningen om partiet. Snarere tvert i mot.
I en slik situasjon er det ikke til å undres over at partiets yngre og fremsynte kristendemokratiske politikere ønsker endringer. Nestleder Inger Lise Hansen gikk nå ut og ba om en ny Israel-politikk, ja til vigsel av homofile, pol i alle kommuner og endringer i partiets lovverk, slik at man ikke nødvendigvis må være kristen for å ha tillitsverv i KrF og et klart ja til EU. Med det ryster hun KrF langt inn i grunnvollene.
Linker: VG 31/1-2010 – Vårt Land 31/1-2010
Mitt tips er at de konservative (vestlendingene) i KrF vil få gjennomslag på årets Landsmøte i KrF for at Hansens forslag ikke skal gjennomføres. De ønsker nok ingen forandringer. Med det setter de trolig en av de siste spikerne i KrF-kista. KrF er sannsynlig neste parti under sperregrensen.
Uansett oppslutning om KrF etter Landsmøtet vil Inger Lise Hansen mest sannsynlig være ferdig med KrF. Partiet og Norge vil miste en dyktig politiker.
Jeg husker Obamas berømte Kairo-tale i sommer. Der sa han at var kommet for å skape en ny start i forholdet mellom USA og muslimer verden over. Å strekke ut en hånd til de som av mange – svært mange – er etablert som den største samfunnsfienden var stort av presidenten. – Skal verden gå fremover må vi lytte til hverandre, lære av hverandre og respektere hverandre, sa han. Han sa også at USA og islam ikke skal være i konkurranse med hverandre og at vi må slutte å mistenke hverandre. – Å respektere islam er en del av det å skape fred, sa han i talen. Kan noen annen i verden gjøre mer for å etablere en fredeligere verden enn akkurat det Obama gjorde der?
Obama var i høst den første amerikanske presidenten som ledet et møte i FNs Sikkerhetsråd. Han fikk et enstemmig sikkerhetsråd til å vedta en resolusjon om å fjerne verdens atomvåpen. Dette var antakelig et godt bidrag til Nobelkomiteens beslutning om å tildele Obama fredsprisen.
Jeg har lagt merke til den forsonende holdningen Obama utviser overfor Iran. Der er ingen tvil om at mange, og spesielt Israel, nærmest sitter med fingeren klar på den røde knappen for å bombe Irans atomanlegg sønder og sammen. Alt tyder på at de anriker uran til bruk i atomvåpen. I en slik situasjon har Obama kontaktet landets egentlige leder – Ayatollah Kahmanei – og gitt beskjed om at USA vil forsøke alle mulige diplomatiske løsninger for å forhindre bombing av landet. Dette skjer i en tid da kun noen få av oss kan huske så langt tilbake som sist USA hadde kontakt med Iran. Dette kvalifiserer kanskje til en fredspris alene?
Parallelt med den forsonende holdningen til Iran, ser vi at USA nå også har en noe mer åpen dialog med partene i konflikten i Midtøsten. Palestinerne er splittet. Hamas som ikke anerkjenner Israel og Fatah som har fredssamtaler med Israel. Hamas er støttet av Iran. Kanskje vil Obamas strategi lykkes; at Irans anriking av uran opphører mot at sanksjonene mot det palestinske folket lempes på? De som mener at Obama har fått fredsprisen for tidlig må legge til grunn at denne politikken allerede er gjennomført.
Obama har besluttet å stoppe utplasseringen av utskytingssteder for rakettskjoldet i Polen og et radarsystem i Tsjekkia. Russlands statsminister Vladimir Putin sier at Obamas beslutning om å endre rakettskjoldplanene er riktig. Russerne har sett på rakettskjoldet som en trussel mot sitt eget land, og Obama besluttet å avvikle prosjektet etter samtaler med russerne. Takket være Obama er forholdet mellom USA og Russland nå bedre enn på mange år. Dette betyr økt stabilitet og sikkerhet for mange hundre millioner mennesker.
Jeg hører til på høyre side i politikken. Men i mitt Hedmark er det rødgrønt, rødgrønt, rødgrønt og rødgrønt som gjelder. Høyre har riktignok varaordføreren i tre av fylkets 22 kommuner, men dermed er det også stopp. De rødgrønne stakk ved valget 2009 av med 64 % av stemmene.
Selv om det nettopp har vært et valg, er det for oss som er med i politikken kun kort tid til det neste. To år går fort når ting skal planlegges og medlemmer mobiliseres. Jobben, eller i hvert fall forberedelsene, til neste valg er allerede i gang. Selv om de rødgrønne dominerer det politiske bildet totalt, ikke minst i fylkespolitikken, har ikke vår side én eneste avis med oss. Vi kjemper mot vindmøller. Hos oss er det politisk enveiskjøring i mediebildet. Jobben er tung.
Avisene står for sin holdning, og de skal respekteres for det. De skal ha ros for at de slipper til opposisjonens politikere i spaltene, men når det kommer til stykket, når redaktørenes råd skal gis, når kommentarspaltene skal fylles, når noen skal få det siste ordet i en sak… Støtte til vår side er fraværende i de avgjørende øyeblikk. Men selv om pressen gjør vår jobb tyngre, virker motstanden samtidig motiverende; vi skal nok vise dem…
Jeg har ofte lurt på om det finnes noen andre land i Europa som har en så ensidig presse som oss. Det finnes ingen samsvar mellom pressen og det politiske bildet. En tredjedel av stemmene i Hedmark gikk tross alt til V/H/FrP/KrF. Men det er det ingen medier som enser. Vi har ingen talerør, vi må ta til takke med de sakene vi etter fattig evne klarer å kjempe oss til i våre politiske motstanderes talerør. (Ja da, jeg vet at de formelle partibåndene er kuttet, men…).
Det betyr at det i realiteten vil være tilnærmet umulig for opposisjonen å oppnå flertall i Hedmark. Skulle det røyne på for de rødgrønne på meningsmålingene settes nok apparatet i gang.
Med en gjennomgående og total motstand mot vår politikk i pressen ville det heller ikke være enkelt om det umulige skulle inntreffe, at opposisjonen skulle vinne valget. Det ville garantert bli fire år med spissede vinklinger, kritikk, insinueringer og mistenkeliggjøring. Alle disse bidragene til det som i en slik situasjon vil være opposisjonen vil være tuftet på et dypt og inderlig ønske om at vi skal miste makten.
Dette er vel forresten ikke utelukkende et Hedmarksfenomen? Kanskje kriteriene for pressestøtte bør endres, slik at mangfoldet i den norske politiske debatten kan bli reell? Det er ingen tvil om at demokratiet vil bli styrket med en variert presse. Blogger og nettsteder blir ikke helt det samme.
Høyres Generalsekretær Trond Reidar Hole slutter. Han ga Høyres øverste ledelse beskjed 18. september at det ikke er aktuelt å fornye åremålsstillingen som løper ut ved nyttår.
Hole har vært generalsekretær i åtte år, etter at han i 2005 fikk utvidet sin åremålsstilling med to ekstra år. Høyres generalsekretærer har tradisjonelt sittet i 6-8 år. Trond Hole mener derfor at hans åtte år for holde.
Selv har jeg hatt gleden av å oppleve Tronds unike kombinasjon av følgende fire egenskaper:
1. organisatorisk kompetanse
2. god politisk forståelse
3. sterkt engasjement
4. god formidlingsevne.
Jeg kan for øvrig legge til at Trond Hole er en fantastisk retoriker som evner å engasjere store forsamlinger. Han er ikke oppbrukt i Høyre. Det er synd at han slutter. Noen burde overtale ham til å ta i hvert fall fire år til! Nei, slik blir det selvsagt ikke. Det blir ikke lett å finne en like god erstatter som han.
Trond Hole har visstnok ingen ny jobb å gå til. Men det varer ikke lenge skal du se.
Hvis jeg er korrekt oppdatert utkommer det 9 lokalaviser her i Hedmark. Som alle andre lokalaviser har de hver for seg et avgrenset geografisk nedslagsfelt. Men til sammen dekker de hele det geografisk store fylket. § Les resten av innlegget…
Utskriftsvennlig side
Regjeringsdepartementene har svært mange dyktige fagpersoner som har mye å fylle arbeidsdagen med. Dessverre er det slik at det kun er byråkratiet som jobber. Politikerne har nok med å skape symbolpolitikk og holde velgerne med godt prat. Deres viktigste oppgave er å skape aksept for sin egen-, sitt partis og det rødgrønne samarbeidets berettigelse.
Jeg ser ikke noe galt i å være konservativ. Jeg tilhører selv et konservativt parti. I Høyre er vi tradisjonelt ikke for de store plutselige endringene – revolusjonene.”Forandre for å bevare” er et mantra som de fleste hos oss kan like.
Høyres Generalsekretær Trond Reidar Hole slutter. Han ga Høyres øverste ledelse beskjed 18. september at det ikke er aktuelt å fornye åremålsstillingen som løper ut ved nyttår.
I Norge er de fleste aviser lokalaviser.