You are currently browsing posts tagged with energi
Regjeringen har bestemt at vannkraftanlegg kan leies ut og drives av andre enn det offentlige.
At enkelte kraftanlegg kan bli leiet ut og drevet av utenlandske selskap har falt LO tungt for brystet. Deres oppgave her i livet er å beskytte sine medlemmers arbeidsplasser mot konkurranse. Det er det ikke sikkert de greier hvis det dukker opp et kompetent svensk eller tysk driftsselskap.
LO-forbundet EL & IT har i denne saken igjen misbrukt begrepet ”sosial dumping” for å forhindre utenlandsk inntreden i det norske arbeidsmarked. At utenlandske selskaper tar med seg sine dyktige ingeniører for å arbeide i norske kraftverk, eller leier inn slike, og tilbyr ordinær betaling pluss utenlandstillegg har ingen ting med sosial dumping å gjøre, selv om lønnen ligger under norsk tarifflønn.
Lederen i EL & IT mener statsråd Terje Riis-Johansen opptrår arrogant og at han bør gå av, fordi de ikke har fått det som de vil, og fordi de ”kun” har fått 7 møter med statssekretæren og ingen med statsråden selv. (Link til VG). LO er landets største lobbyist, og det er selvsagt opp til en hver lobbyist å ønske en statsråds avgang. Men de fleste forstår at en statsråd ikke trekker seg fordi én lobbyist føler at han er arrogant.
EL & IT Forbundet skriver videre i en pressemelding rett ut at de ikke godtar outsourcing av ansatte i kraftforsyningen, og at de vil være tvunget til å bekjempe et hvert forsøk på utleie av vannkraftanlegg. Snakker vi om sivil ulydighet fra LO i deres proteksjonistiske kamp?
Utskriftsvennlig side
Å sikre trygg og stabil kraft til Bergensområdet er selvsagt en viktig oppgave for Regjeringen. Derfor er det bra at den omsider har besluttet å komme i gang.
Men det er grunn til å kritisere løsningen de valgte. Venstre sier at Regjeringen har valgt den billigste og dårligste løsningen, og at den overkjører det lokale folkestyret. Ordførerne i Ulvik og Granvik er skuffet over at de ikke er hørt. Høyre stiller spørsmål ved beslutningsprosessen i saken og vil gjerne ha en kritisk gjennomgang av den. De tror det ville vært mulig å komme opp med gjennomførbare alternative løsninger.
Å bygge en så stor kraftlinje i lufta innebærer et betydelig inngrep i naturen. Dette er ikke akseptabelt så lenge regjeringen ikke har gjort grundige utredninger av andre alternativer. Hadde den gjort det ville det trolig foreligget alternativer til det vedtatte luftspennet som vil krysse Hardangerfjordens sidearmer, blant annet ut fra Granvin. Regjeringen har rett og slett ikke gjort jobben sin, og har dermed gått glipp av muligheten til å sikre strømforsyningen gjennom et mer natur- og miljøvennlig alternativ.
SV, det som skulle være selve miljøpartiet i Regjeringen, er stadig fraværende. I deres program står det at de skal verne natur- og landskapsverdier som er truet av omfattende planer for kraftoverføring via luftspenn, og at de vil arbeide for mer overføring via kabel i jord og sjø. Hvor er de nå?
Og hvor er miljøvernminister Erik Solheim (også fra SV) når landet trenger han mest? Hvorfor er det plutselig så stille fra ham nå? Ser vi bort fra en barnehagedekning som nesten fungerer og overføringer av noen milliarder for å stoppe hugst av regnskog i tre år har ikke han eller hans parti klart noe som helst i regjering. Det er strømoverføringer i rør i Oslofjorden, til Danmark, til England, til Nederland, og så klarer ikke “miljøpartiet” SV fra sin posisjon i miljøverndepartementet å beslutte å legge en skarve sjøkabel på 72 km i Hardanger for å ta vare på et landskap som er viktig for hele landet. Kanskje var Erik Solheim ute med pengesekken hos skogeiere i Indonesia da Hardanger-beslutningen ble fattet? Partileder Kristin Halvorsen har åpenbart sovnet på post. Trolig satt hun etter sin mislykkede skolepolitikk i et eller annet radio-studio og forfektet at PISA-undersøkelser og andre mål på skoleresultatene likevel ikke er så viktige som hun tidligere har ment. Hun, som heller skulle “satse på unga våre enn vei“, har ikke fått til noen av delene.
National Geographic har tidligere kåret fjordene på Vestlandet til verdens beste reisemål. Fjordlandskapet i Hardanger vurderes både av Direktoratet for Naturforvaltning og Riksantikvaren som et av de høyest verdsatte landskapene vi har her i landet.
Men saken dreier seg ikke bare om turisme. Det er et inngrep i naturen som vil påvirke våre etterkommeres muligheter til rekreasjon og utnyttelse av naturen. Det er snakk om livskvalitet, og det er snakk om naturskjønnhet.
Og hvor er Senterpartiet, distriktenes parti? Hvordan er det mulig for Terje Riis-Johansen, Navarsete og de andre ”distriktsvennlige” å sette den lokale selvråderetten og lokaldemokratiet så til de grader til side som de har gjort i denne saken (også). Senterpartiet har faktisk vist seg i sak etter sak å være Regjeringens verste sentraliseringsparti. Det er en grunn til at de på siste meningsmåling havnet under sperregrensen.
Regjeringens mange mislykkede reformer og beslutninger, månelandinger, forvaltningsreformer og alt annet, er årsaken til at Høyre, Krf og Venstre er større enn dem på siste meningsmåling. Derfor blir det heldigvis regjeringsskifte i 2013.
Utskriftsvennlig side
Utskriftsvennlig side
CO2-fangst på Mongstad i 2014 sprakk som en boble. Nytt 2014-mål er nå vern av skog i Indonesia. Men hvorfor setter ikke Norge i gang gode løsninger for skogen i Norge? De norske skogene binder enorme mengder CO2.
Statsminister Jens Stoltenberg, eller kanskje miljøminister Erik Solheim, skal gi Indonesia 6,5 milliarder kroner i 2014 hvis landet klarer å stoppe avskogingen av regnskogen sin i en slik grad at det gir dokumenterbare utslippsreduksjoner i 2013. Sammenhengen er at skogen binder CO2 hvis den ikke hugges og slipper ut CO2 hvis den hugges. Derfor bør den stå.
Spørsmålet er hvorfor regjeringen ikke kan gjøre noe her i Norge også. Miljøgevinstene er store ved å la de norske skogene stå. I avisen Dagens Næringsliv av 28/5-10 skriver forstkandidatene Olav Norem og Trygve Refsdal at CO2 bindes elles frigjøres til atmosfæren, enten det skjer i nord eller sør. Faktisk er bindingen på grunn av kjølig klima mer effektiv her i nord, skriver de.
I følge de to binder den norske skogen 1 100 000 000 (1,1 milliarder) tonn CO2. Det tilsvarer rensing på Mongstad i 550 år, hvis regjeringen hadde fått den til. I tillegg kan norsk skog gjennom god skogskjøtsel trekke ytterligere 1 000 tonn (500 Mongstad-rensinger) ut av atmosfæren de neste 50 årene, skriver de.
De to forstkandidatene hevder også at Norges motsatte klimapolitikk innenlands med satsing på bioenergi og økt skoghogst til fyring ikke gir samme miljøeffekt. Skogens naturlige lagring krever ingen dyre investeringer til anlegg, transport eller konvertering. Naturlig lagring er billig og gir 3-4 ganger større effekt enn uttak til biobrensel. Men skogeierne får ingen betaling for binding, kun for hogst.
Hvorfor ikke skape et system for omsetning av kvoter i norsk CO2-binding, som i tillegg til den miljømessige effekten vil gi grobunn for vekst i distriktene. Det er åpenbart at norske skattebetaleres penger vil utnyttes bedre gjennom slike innlandskvoter enn gjennom mer eller mindre tvilsomme kvotekjøp internasjonalt. Dette kan komme i tillegg til regjeringens satsing i Indonesia.
Regjeringen bør satse på forskning for å utvikle ny miljøteknologi for skog- og landbruket. Ved å få ned forbruket av plantevernmidler kan vi få økt anvendelse av biogass og biomasse, som dels øker andelen av fornybar energi og dels løser noen av avfallsproblemene i landbruket. Økt investering i miljøteknologi vil bidra til å løse noen miljøproblemer, bidra til reduksjon i utslippene av CO2 og styrke næringslivet i distriktene, og dermed det norske samfunnet. De rødgrønnes evigvarende ”hvileskjær” i forskningen hører ikke hjemme i et slikt bilde. Tvert i mot. Forskningen må styrkes.
Miljøvernministerens hovedanliggende bør være å arbeide med løsninger som bevarer og utvikler den norske natur år for år og iverksette initiativer som effektivt vil begrense skadeomfanget de globale klimaforandringer vil kunne påføre oss og de kommende generasjoner. At han samtidig styrker Norges fastlandsøkonomi, utvikler distriktene og gir nye næringsmuligheter for skogeierne får han ta som bonus.
Foto: Petr Pavlicek, IAEA.
Igjen har regjeringen floppet. Månelandingen var bare store ord. Regjeringen har igjen vist at den ikke har det som trengs for å gjennomføre sine lovnader. Stoltenberg er på ingen måte den statsmannen han ønsker å være. Både han og resten av de rødgrønne har mistet siste rest av troverdighet.
Nå er tiden inne for å legge bort ideen om den umulige CO2-rensingen for godt. La oss heller satse på thorium. Det er langt mer interessant enn CO2-deponering. Dette med deponering finnes det ingen trygg og fullgod løsning på. Med grunnstoffet thorium, som Norge har rikelige mengder av, kan vi produsere kraft på en betryggende måte, uten farlig avfall.
Nå må Jens levere en erstatning for den mislykkede månelandingen. Han må bygge et testanlegg for thorium! Det koster noen milliarder det også, men vil ha større muligheter for suksess enn CO2-rensingen, og er en langt mer fremtidsrettet måte å produsere energi på.
Det er aldeles utrolig at det ikke er satset på thorium i det hele tatt når vi ser hvor mye det er satset på CO2-deponering. Litt mer engasjement for å utvikle andre energiformer hadde vært ønskelig. Atomkraftverk, som et thoriumverk er, er med sin 100 % CO2 frie produksjonsmetode, å foretrekke fremfor den dødfødte månelandingen. Thoriumets fordel kontra uran som brensel er vesentlig kortere halveringstid for det radioaktive avfallet.
Det er ikke mulig helt uten videre å gå over fra uran til thorium i atomreaktorer. Det er noen enormt store teknologiske utfordringer som må løses på veien dit. Det er i dag noe slik utprøving i India. Halden holder også litt på med slik testing. Det er en god start.
Sannsynligheten for ulykker i atomkraftverk er avhengig av type kjernekraftverk og reaktor, men også av vedlikehold og driftsmessige forhold. Norge har i dag to atomkraftverk for forskning i Lillestrøm og Halden. La Norge og norske forskningsmiljøer bli ledende på utviklingen av enda tryggere atomkraftverk. Det vil ha stor virkning for norsk forskning og næringsliv. Norge kjøper allerede i dag strøm fra produktive kraftverk i utlandet. Både Sverige og Danmark benytter atomkraft.
La Norge bli ledende på forskning rundt resirkulering av atomkraftavfallet. Med mer kunnskap om atomkraft og storstilt forskningsinnsats fra regjeringen vil Norges befolkning raskt akseptere de miljøvennlige atomkraftverkene, slik alle våre naboland har gjort.
