You are currently browsing posts tagged with helse og velferd
Det er ikke vanlig at vi går rundt til daglig og ofrer sivilisasjonen vår mange tanker. Men vi burde gjøre det.
Tenk deg om forfedrene våre, ja selv konger og keisere for et par-tre hundre år siden, hadde sett vår levestandard. Tenk om de hadde sett de utrolig gode hygieniske forholdene vi lever under. Tenk deg om de fikk se vannklosettet, alle disse som ikke en gang hadde rennende vann. 1500-tallets dronning Elisabeth, som likte å ligge i forkant, skrøt av at hun vasket seg to ganger i måneden! Tenk om de fikk oppleve det lukkede kloakksystemet, helsepleien, tannpleien, medisinene og tilgangen vår til et variert kosthold.
Hadde de hatt våre muligheter ville de unngått at de fleste foreldre måtte se at barna sine døde før seg selv, de hadde sluppet de fleste dødelige sykdomstilfeller av tyfus, pest, kolera, difteri, dysteri, polio, kopper, diaré og annet. Men slik hadde de det ikke. Derfor er vår levealder 80 år og ikke 30, som de hadde. Vår spedbarnsdødelighet er tilnærmet null. Deres var tilnærmet 90 %.
Siden det første mennesket har det levd anslagsvis 100 milliarder av oss på jorda. Vi som bor på jorda i dag utgjør derfor om lag 6 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. Siden du og jeg har råd til å holde oss med PC, TV, bil, mat og bolig tilhører vi den milliarden i verden som lever med størst frihet og rikdom. 1 milliard er 1 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. 99 % av alle mennesker som har levd og lever nå har med andre ord hatt færre sjanser og muligheter enn oss. Vi lever et langt rikere og bedre liv enn selv konger og dronninger gjorde bare for et par hundre år siden.
Verdens fremgang, og menneskenes økte velstand har ikke kommet av seg selv. Rikdom er ikke naturgitt. Fra naturen er vi ikke født med noe som helst. Fattigdom er naturgitt. Det er noen som skaper rikdommen og velferden. Det skjedde noe den dagen menneskene fant ut at de kunne ta kontroll over avlingene og starte landbruk gjennom å så korn og ta kontroll over mattilgangen gjennom å temme de ville dyrene. Disse første bøndene var de første entreprenørene, de første som tok et skritt ut i det ukjente for å skape noe. Den frie handelen mellom mennesker ga raskt nye muligheter og velstandsøkning for store grupper.
I et samfunn hvor det skapes noe, et samfunn med entreprenører, gründere, er menneskene rikere og friere. Verdiskapingen, veksten, kommer alle til gode. Det skapes muligheter rundt entreprenørene, det skapes ringvirkninger, det skapes arbeidsplasser, det skapes nye gründere, det skapes kreativitet og det skapes inntekter og formuer som beskattes til fordel for fellesskapet. Hadde vi ikke hatt verdiskaping, ville den samme potten måtte dels på alle hele tiden. Ettersom befolkningen øker sier det seg selv at det til slutt blir armod uten verdiskaping. I den sammenheng kan det være relevant å ta en titt på levestandard, levealder, barnedødelighet og friheten til mennesker i sosialistlandene. Man kan begynne med Venezuela, Cuba og Nord-Korea.
For å opprettholde frihet og levestandard er det avgjørende med et næringsliv som har som mål å skaffe så store overskudd som overhode mulig . Det gir skattbare inntekter og flere arbeidsplasser. Antikapitalistene kritiserer ofte næringslivet og deres ledere til å ”mele sin egen kake” gjennom bonuser, sluttpakker, pensjonspakker, opsjoner og annet. Det er det ingen grunn til. Alle disse tingene er skattepliktige. Mer skatt gir økte muligheter for at fellesskapet skal kunne ta seg av de som faller utenfor. Og det de rike (entreprenørene med suksess) sitter igjen med etter skatt går enten til forbruk, sparing eller investeringer i nye arbeidsplasser. Alt dette gir ytterligere vekst.
Kapitalismen og den globale handelen har skapt så mange muligheter og velstand verden over at den absolutte fattigdommen (antall mennesker som lever for mindre enn 1 dollar pr dag) er i ferd med å forsvinne. Denne utviklingen går så fort at mange av de som allerede lever på jorda trolig vil oppleve den dagen da den absolutte fattigdommen forsvinner helt. De som bekjemper denne politikken, sosialistene og kommunistene, påtar seg et stort ansvar som de åpenbart ikke ser omfanget av.
Utskriftsvennlig side
Det er en offentlig oppgave å sikre oss gode og trygge helsetjenester. Og det er en offentlig oppgave å betale behandlingen vi trenger. Vi skal ikke ha et to-delt helsevesen, hvor de med mye penger får raskere og/eller bedre helsetjenester enn de andre.
I tillegg til de to nevnte oppgavene er det en tredje, og svært viktig, offentlig oppgave å utøve tilsyn med tjenesten. I St.prp. nr. 1 (2006-2007) (side 85) om statsbudsjettet for 2004 er Statens helsetilsyn gitt noen mål:
”Tilsynsmyndighetene skal […] følge med på hvordan tjenestene og personellet utøver sin virksomhet og gripe inn overfor virksomheter og helsepersonell som utøver virksomheten i strid med lovgivningen. Tilsyn og rådgivning basert på erfaringer fra tilsyn skal medvirke til at:
• Befolkningens behov for sosiale tjenester og helsetjenester ivaretas
• Tjenestene drives på en faglig forsvarlig måte
• Svikt i tjenesteytingen forebygges
• Ressursene brukes på en forsvarlig og effektiv måte.”
I det senere har vi opplevd at det offentlige norske helsevesen ikke er så godt som vi gjerne liker å tro, eller i hvert fall ønsker. Vi husker skandalen i Vestre Viken, med triksing med ventelistene, vi husker fjerning av friske organer ved Nordlandssykehuset, vi kjenner til en pasientreiseordning fra Helvete og vi har i dag hørt om ventelisterot ved Universitetssykehuset Nord-Norge som har medført at 450 pasienter – deriblant kreftpasienter – ikke har blitt utredet innen forsvarlig tid, vi hører stadig om fortsatt økning i helsekøene og stadig flere syke som plasseres på sykehusenes baderom og korridorer.
Det ovennevnte er ikke skrevet for å svartmale eller kritisere det norske helsevesenet. Jeg vet at svært mange ansatte, kanskje så godt som alle, løper og svetter og jobber så hardt de kan hver eneste dag. Det er ikke det det står på. Men jeg mener bestemt at det må gjøres noe med systemet.
Ovenfor har jeg beskrevet tre viktige oppgaver det offentlige har; sikre oss og betale for gode og trygge helsetjenester, og å utøve tilsyn med de som leverer tjenestene. Jeg kan ikke finn ett eneste ord, verken i Stortingsproposisjonen eller andre steder, om et punkt fire; at det offentlige selv skal utføre alle tjenestene. Det er ikke besluttet noe sted at det offentlige skal bedrive tilsyn av seg selv. Det har bare blitt slik fordi de rødgrønne har sørget for at det offentlige gjør alle oppgaver selv, uten konkurranse fra noen.
Kan noen på en fornuftig måte forklare meg hvorfor vi må stå i helsekø for å få behandling på et offentlig sykehus når vi kan bli behandlet på et privat, uten å stå i kø? Det offentlige skal jo uansett betale for behandlingen vår.
Et parti som tar helse på alvor er Høyre. De har uttrykt bekymring over at ventetider og ventelister øker. De har gjentatte ganger tatt det opp med regjeringen. De har bl.a tatt opp paradokset med at pasienter med hjerteflimmer venter i 2-3 år på behandling i Norge, for deretter å bli sendt til et privat sykehus i Danmark, samtidig som den private Feiringklinikken har kapasitet til å behandle flere. Men de får ikke avtale med Helse Sør-Øst. Høyre har bedt Helse- og omsorgsministeren løse dette, uten at noe skjer. Hvorfor lar regjeringen oss stå i helsekø, med de plagene det gir oss, når vi kan slippe? Er det rart folk er lei de rødgrønne?
Utskriftsvennlig side
Utskriftsvennlig side
Rødgrønn politikk gjør ikke Norge til et varmt land å bo i.
Vi har et samfunn hvor vi gjennom stadig økte skatter tvinges til å betale det offentlige for å ta seg av våre nærmeste.
Kjærlighet kan ikke ”outsources”.
Skattelettelser, slik at folk får frihet og mulighet til å kunne velge å ta seg av deler av omsorgsoppgavene selv, er frihet i praksis. Det er de pårørende som har de varmeste hendene. Det er de pårørende og den omsorgstrengende som sammen best er i stand til å vurdere hvilket omsorgstilbud som er det beste.
Det offentlige skal alltid stille opp med omsorgstilbud, bistand og fagressurser. Men skattelette betyr valgfrihet.
Norge er et rikt land. Staten har råd til å ta ansvar for oss i det meste. Velferdsstaten er aldeles fantastisk. Men den har også en bakside.
En stadig mer fremtredende side av velferdssamfunnet er Ola og Karis ansvarsfølelse, eller rettere sviktende ansvarsfølelse. Velferdsstaten og politikernes stadige løfter om fellesskapets og velferdsstatens fortreffelighet har fortrengt innbyggernes ansvarsfølelse. Vår enorme oljerikdom, velferdsstatens rause ordninger og de store løftene fra politikerne har naturligvis skrudd opp forventningene. Resultatet er at vi tar verdens rauseste velferdsordninger for gitt.
Med nærmest uendelige løfter til “kundene” om hva staten skal ta seg av skapes ubegrensede forventninger til “leverandøren”. Alle vet at staten har penger nok, det er ikke det det står på. Vi lever jo i verdens rikeste land. Oppblåst forventningsnivå er god matjord for voksende misnøye. I Norge ligger misnøyen og kravmentaliteten og ulmer tett under overflaten, og av og til godt over.
De rødgrønnes største feil er at de har løftet det ene store fellesskapet – staten – frem som det eneste vi skal kunne stole på. Ja, vi skal stole blindt på sosialistene og deres fantastiske offentlige løsninger. Men det har en konsekvens. Hvis det hamres godt nok inn i sinnene våre at det offentlige vil ta seg av alt fra fødestue til grav, inkludert skolegang og investeringer i næringsliv og arbeidsplasser, forsvinner vår evne til å ”tenke sjæl”. Vår lyst og behov til å ta initiativ forvitres.
Når vi mister vårt engasjement for å ta i et tak i samfunnet vi lever i får vi et fattigere samfunn. Dugnadsånden, frivillighetslysten, investeringslysten, foreningsinnsatsen, omsorg og hjelp til de svakere i nabolaget og engasjementet i idrettslag, korps og foreninger veksles inn i aksept for skatteøkninger for å finansiere det store offentlige fellesskapet. Vi kjøper oss fri. Dette har dramatiske konsekvenser for samfunnet.
Med økt ansvar og styrket finansiering øker det offentliges makt i forhold til den private makten. Maktfordelingen blir skjev. Det er uheldig. Ved å flytte stadig mer penger fra de som skaper verdiene i samfunnet til det offentlige, gjør vi oss stadig mer avhengig av at det offentlige tilgodeser oss gjennom offentlige overføringer og trygde- / støtteordninger.
Alternativet til en stadig voksende stat er å la familier og bedrifter selv får beholde en større del av pengene sine. Da settes den enkelte i stand til selv å ivareta seg selv og sin families velferd og næringslivet til å skape nye arbeidsplasser. Staten vil aldri kunne tilby så skreddersydde og tilpassede velferdsløsninger som den enkelte selv vil være i stand til. Staten vil heller aldri kunne skape samme type arbeidsplasser som det private næringsliv. Det er verdiskapingen i næringslivet som finansierer velferden og skaper nye arbeidsplasser i privat sektor.
Å kutte i skattene er å redusere offentlig sektors makt. Å løse opp i de rødgrønnes ene store offentlige fellesskap og gi aksept for alle de små og store fellesskapene i samfunnet, er en måte å gi tilbake friheten og makten tilbake befolkningen. Det er nesten ikke grenser for hvor mennesker finner fellesskap; i losjer og foreninger, blant familie og venner, i kirkesamfunn og samtalegrupper, i danseklubber og i kor, på arbeidsplasser og i syklubber, i idrettslag og interesseforeninger… Selv om mer makt og beslutninger overføres til dem som faktisk skaper verdier gjennom sitt arbeid – folk flest – vil staten allikevel være sterk nok til at de som faller utenfor kan tas vare på gjennom gode velferdsordninger. Det er viktig.
Når vi hver dag blir fortalt at vi ikke behøver å tenke på å ta ansvar for egne liv – staten tar totalansvar – settes holdningene våre på en prøve. Det er sammenheng mellom de rødgrønnes store løfter og stadige styrking av staten og det store frafallet i skolen, det høye sykefraværet, det ekstremt høye antall nye unge mottakere av uførepensjon og andre trygderettigheter og den økende misnøyen blant befolkningen.
Politikernes stadige løfter om det offentlige fellesskapets og velferdsstatens unike fortreffelighet har fortrengt innbyggernes ansvarsfølelse. Ved å redusere den sterke statens makt – maktfordeling – skapes et sunnere og varmere samfunn. La oss endre kurs!
Utskriftsvennlig side
”Inkluderende Arbeidsliv” var en fiasko. Sykefraværet som skulle reduseres med 20 % har i stedet steget med 1,4 % siden 2001. Avtalen bør derfor ikke fornyes. En slik åpenbar feil bør ikke gjentas. Vi må tenke nye tanker.
Redusert inntekt ved sykdom er av mange lansert som den eneste løsningen på sykefraværsproblemet. Det tror ikke jeg. Det vil kun ha en kortsiktig forbigående virkning, med en påfølgende kraftig rekyl. Hvis det skal ta fra folk inntekten å bli syk vil mange i stedet velge å gå syke på jobben. Isolert sett kan man da si at kutt i sykelønnsordningen virker. Men lykken vil være kortvarig. At folk med fysiske eller psykiske lidelser, som kunne reduseres ved en dag eller fem hjemme, tar med seg lidelsene på jobb vil ha en negativ langsiktig helseeffekt. Jeg er sikker på at å tvinge folk til å jobbe når de er syke vil ha som effekt at det skyhøye og kraftig stigende kortidsfraværet veksles inn i økt langtidsfravær, som i løpet av noen år vil skape enda større utfordringer enn dagens sykefravær. Vi må tenke nytt.
Løsningen på sykefraværet ligger i systemene. For det første må vi innse at det kun er et fåtall av oss som er i stand til å praktisere som allmennleger og stille diagnoser og beslutte at folk ikke er friske nok til å gå på jobben. I dag er vi slike leger alle sammen. Riktignok har vi kun én pasient – oss selv – men at hver og en selv skal vite om vi er for syke til å jobbe er en horribel løsning som garantert misbrukes i stor grad. Kutt den ut! Det er kun leger som skal kunne holde folk borte fra arbeid.
Legemeldt sykefravær bør ikke gi kutt i forhold til dagens sykelønnsordning. Av det følger at egenmeldt sykefravær – hvis man ikke klarer å fjerne denne ordningen – skal ha en økonomisk konsekvens. Det er å tenke nytt.
Videre må vi se på oppfølgingen av de som blir syke over lengre tid. Hvilke muligheter har for eksempel den enkelte til å forsøke å jobbe litt uten å ”stille med 20 meter tillegg” sosialt på jobben? Statistikkene viser at etter 6 uker sykemelding er det 50 % sjanse for at man aldri vender tilbake til arbeid. Det er selvsagt en grunn til det.
Hvor lett er det for øvrig for en som er til vurdering for uførestønad hos NAV å reise seg å si at egentlig tror jeg at jeg kan prøve meg i jobb igjen. Er man ikke muligens redd for at man stiller bakerst i køen igjen noen måneder etter hvis det viser seg at det ikke var så enkelt å jobbe allikevel? Er man kanskje redd for å bli sett på som en som egentlig ikke er syk, at man er en av de mange som urettmessig forsøker å tilegne seg uførepensjon?
Jeg tror alle de i yrkesaktiv alder som har falt utenfor arbeidslivet er fanget i et system som ikke er fleksibelt nok. Jeg er redd NAV arbeider etter en sosialdemokratisk tankegang; vi lager systemene og løsningene, så plasserer vi folk inn i dem etter hvert som de blir arbeidsuføre. Alle skal med. Ellers hadde det vel ikke vært 800 000 mennesker som er med i disse systemene. Jeg er overbevist om at det er en viss grad av restarbeidsevne og -vilje i denne store gruppen mennesker. Dette er ressurser som NAV ikke har klart å ta ut. Tenk om vi i snitt klarte å få de som står utenfor arbeidslivet til å yte noe én dag i uken. Det hadde gitt enormt mye ny arbeidskraft ute i samfunnet og økt selvrespekt og livsglede for over hundre tusen mennesker. Alle vil jo gjerne bidra i samfunnet. Alle vil føle at de er viktige
Det norsk trygde- og sosialsystem – NAV – trenger en kursendring. Og vi trenger politikere med visjoner og handlekraft. Vi trenger ikke maktsyke politikere som driver politikk for politikkens skyld. Vi trenger kreative politikere som evner å tenke utenfor boksen. Vi trenger en politikk som tar vare på og gir muligheter og trygghet til den enkelte av oss. En slik politikk vil skape optimisme, vekst og økt velferd for alle.
Utskriftsvennlig side
Det er en inngrodd kultur for overkjøring av politikerne i norsk statsforvaltning. Direktorater, tilsyn og institutter kjører sitt eget løp. Og problemet blir ikke mindre av at politikerne ikke setter ned foten. Svineinfluensapandemien er et godt eksempel.
Denne milde influensaen som for øyeblikket raser gjennom landet vårt har skapt et oppstyr vi sjelden har opplevd. Skrekkvisjonene til Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Statens Helsetilsyn får mer enn god plass i mediene. Pressen elsker situasjonen og fyrer oppunder.
Det er så man kan se for seg selveste svartedauden om igjen. Men slik er det ikke. Selv om alle instanser skremmer oss så godt de kan, og alle forteller oss hvor galt dette vil gå hvis vi ikke gjør som Staten sier og stiller oss i vaksinekø, er det ikke slik. Hva er forresten forskjellen på Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Statens Helsetilsyn? Og hvor er politikerne? De gjør slett ikke jobben sin.
Anslagsvis 800 000 nordmenn er smittet får vi høre. Kjenner du mange? Ikke jeg heller. Denne pandemien har ikke en gang slått ut på sykefraværsstatistikken. Mange av de som er hjemme på grunn av svineinfluensaen har bare fått et nytt påskudd. De hadde blitt hjemme uansett. De slapp bare å klage på ryggen denne gangen.
Norge er et av landene med størst dødelighet som følge av svineinfluensaen. 16 er døde. Det er selvsagt trist, men vi må sette det i sammenheng. Alt er jo relativt. Antall drepte i trafikken bare de to siste månedene er 37. Det er verre. Og en ordinær årlig sesonginfluensa tar mellom 1 000 og 1 500 liv. Hvor er alle byråkratene da?
Hvert år dør det 300 000 – 400 000 mennesker i verden av ordinær influensa. Svineinfluensaen er ikke mer enn et lite svinepiss i havet i forhold. Den har “bare” rundt 10 000 liv på samvittigheten. Men sesonginfluensaene får ikke pandemistempel. Og da er de vel ikke verdt bryet for byråkratene å jobbe overtid. Ikke får dem pressedekning av det heller.
Skal vi gidde å stå i sprøytekø for denne milde svineinfluensaen folkens? Det kan jo hende det er noen bivirkninger. I 1976 førte vaksinen mot svineinfluensaen i USA til 25 dødsfall, mens kun én døde av selve influensaen. 500 ble alvorlig syke av vaksinen.
Kanskje vi bør ha i bakhodet at landet vårt er styrt av sosialister. Sosialistene elsker som kjent å lage systemer som de store massene skal innrette seg etter. Det er ingen overdrivelse å si at de fleste av disse systemene først og fremst gavner byråkrater som til daglig ellers har en grå og rutinepreget hverdag. Jeg tror det er slik med dette vaksinasjonsprogrammet også.
Utskriftsvennlig side
Kvakksalveri er ikke et utelukkende norsk fenomen. Den alternative behandleren Hugo Nielsen i Danmark forteller på sin nettside solskinnshistorier om mennesker med kreft og andre sykdommer og lidelser som han har helbredet.
For noen år siden lå det en artikkel ute om 49 kreftpasienter som hadde blitt friske etter behandling på klinikken hans. Men når den danske avisen Ekstra Bladet gikk bak historiene, fant de at mange av pasientene døde av sykdommen sin.
Nielsen tjener seg rik blant annet på kreftsyke pasienter. Han er dømt for kvakksalveri to ganger, men fortsetter altså på sin hjemmeside med å lokke med rosenrøde beskrivelser av pasienter han har helbredet. Det har vært gjort forsøk på å finne personene bak historiene. Av de seks personene av de 49 som avisen Ekstra Bladet klarte å spore opp den gangen er fem døde, og de fleste av dødsfallene skjedde ikke lenge etter behandlingen.
De pårørende etter de døde kalte personskildringene for villedende markedsføring som kan gi andre pasienter et falskt håp.
Flere kreftleger har hatt pasienter som har vært til behandling hos Nielsen, og de har ikke klart å konstatere at behandlingen hans har virket. Professor og overlege på det danske Rigshospitalets kreftavdeling kaller det loddrett svindel når Hugo Nielsen påstår at han har kurert flere mennesker for kreft.
Norske helsemyndigheter vil ikke føre tilsyn med behandlerne som ikke opererer innenfor det tradisjonelle helsevesen. Det er forståelig, men på en eller annen måte må myndighetene gi oss sikkerhet for at vi går klar av kvakksalvere i vår (desperate) søken etter effektiv behandling!
Forslag mottas med takk.
>> Les Bengt Eidems historie i VG
Utskriftsvennlig side
I Stor-Elvdal kommune har 100 mennesker fått sterilisert saltvann i stedet for vaksinestoff i årene sine. Helsepersonellet glemte å blande de to flaskene, med hhv. vann og vaksinestoff.
Klart vi kan le av tabben og synes synd på de 100 som må stille seg i ny vaksinasjonskø, men denne saken har en alvorligere side. Hva hvis dette eller en annen kommunes urutinerte (eller glemske) helsepresonell hadde satt skudd fra den andre flasken som skulle vært blandet inn – den flasken med selve vaksinestoffet? Hva hadde disse overdosene betydd for de som hadde fått dem?
Dette er ikke betryggende. Kanskje er helsevesenets manglende erfaring en større trussel enn selve influensapandemien?
Saken er også omtalt på www.TV2.no og www.dagbladet.no.
Utskriftsvennlig side
Riksrevisjonen nekter for andre år på rad å godkjenne Arbeids- og velferdsetatens regnskap. En tredjedel av statsbudsjettet er uten kontroll.
Man kan ikke annet enn synes synd på de NAV-ansatte, som trolig gjør det de kan for å holde hjulene i gang. De skvises mellom ulike hensyn; effektiv saksbehandling eller grundigere kontroll. Manglene som avdekkes i Riksrevisjonens rapport tyder på at de prioriterer brukerne, og setter ressursene inn på så rask saksbehandlingstid som mulig. Det er det vanskelig å kritisere dem for. Mange ansatte opplever nok frustrasjon over at det til tross for deres prioritering av brukerne er et økende antall ubehandlede saker og økt saksbehandlingstid. Det er ikke akseptabelt at brukerne får et stadig dårligere tilbud.
NAV er åpenbart ute av politisk kontroll. Tiden er moden for en fullstendig gjennomgang av NAV-reformen med spesiell fokus på hvordan brukerne kan få et bedre tjenestetilbud (kortere behandlings- og ventetid) og hvordan det enorme omfanget av trygdesvindel kan reduseres. Ansvaret for dette hviler på Arbeids- og sosialministeren. Dessverre har Jens Stoltenberg vanskeliggjort det hele ved å tilsette en vikar i denne statsrådsstolen frem til Hanne Bjurstrøm kan tiltre mot slutten av året. Ikke noe galt sagt om vikaren, Rigmor Aasrud, men hun har trolig nok med jobben som Fornyings- og kirkeminister.
Jeg tror NAV står ved en skillevei. Nå må det ryddes. Ellers tror jeg NAV kan bryte sammen. Og da nytter det ikke å skylde på en vikar, Stoltenberg.
Utskriftsvennlig side
Helsekø er ikke til fordel for noen av oss. Helsekø er til fordel for behandlingsinstitusjonene. Hvilken virksomhet ønsker ikke å ha fulle ordrebøker til en hver tid? Sykehusene har i tillegg en stadig voksende ordrereserve. Skulle ønske det var mitt firma!
Allerede for 11 år siden bestemte jeg at jeg ikke gidder å gamble på at regjeringen skikker seg slik at jeg er sikret rask behandling uansett hva som inntreffer. Det var en klok beslutning. Skulle det skje meg noe, surfer jeg allerede uken etter – med den beste samvittighet – forbi 270 000 mennesker med ulik grad av smerte, hemminger og forventet livslengde.
Jeg tuller ikke. Helsekøen består av 270 000 mennesker, mens jeg vil passere alle som én. Og jeg kommer ikke til å bli tilbud en seng på et nedslitt lokalsykehus i en trang dal som ingen har hørt om før, med leger som jobber der fordi de er odelsjenter på et småbruk i nærheten. Jeg vet at jeg slipper å bli operert av leger som ikke har hatt pasienter med min lidelse siden i forfjor, eller året før det igjen.
Jeg blir tilbud kvalitet. Jeg vet at jeg ikke havner på et bøttekott med en ringebjelle i hånda. Jeg har garanti for at jeg slipper å ligge på utstilling bak et frynsete skjermbrett utenfor heisdøra i en sykehuskorridor. Ikke må jeg dele rom med 3-4 andre snorkende, fisende og ynkende syke mennesker heller. Jeg vil få et enerom som mer enn noe annet ligner et hotellrom med eget bad, flatskjerm og kaffemaskin.
Det sykehuset jeg (eventuelt) blir innlagt på har leger med best kompetanse og bredest erfaring innen akkurat den lidelsen jeg skal behandles for. Og jeg vil få pleie av godt betalte sykepleiere med hender vel så varme som noen andres, og som i tillegg har et varmt hjerte for pasientene sine.
Det er en deilig følelse å vite at jeg, til tross for at jeg kan vinke hånlig til 270 000 som jeg vil passere på vei til sykehuset, ikke tar plassen fra en eneste av dem. Jeg sniker ikke. Jeg vil være på vei til et flott rom på et luksussykehus som de andre ikke vil få tilbud om uansett.
Men jeg hoverer ikke. Jeg bidrar tvert i mot til finansieringen av de 270 000 andres behandling også. Det gjør jeg gjennom skatteseddelen. Jeg har ikke trukket fra en eneste krone, selv om jeg vil takke nei til statens tilbud om å stille meg i kø for at jeg en gang i fremtiden skal få tildelt en seng på et eller annet sykehus et eller annet sted for å bli behandlet av en eller annen lege. Jeg er solidarisk og bidrar med glede. Vær så god, alle sammen.
Du tror kanskje jeg er rik. Men det er jeg så langt i fra. Jeg er en vanlig mann med en vanlig lønn. Forskjellen på meg og de andre er ikke-eksisterende. Det er bare den lille greia at jeg har tegnet en god helseforsikring. Er ikke det lurt? Jeg vil få tilbud om å velge blant over 50 kvalitetssikrede private sykehus i Norge og Europa med topp kvalifiserte leger og dokumenterte resultater for akkurat min lidelse. I tillegg har jeg tilgang til en rekke legespesialister og legeklinikker rundt om i landet.
>> Hanssen fortsetter som Helseminister (VG 2/10-2009)
« Eldre innlegg
