You are currently browsing posts tagged with ideologi
Regjeringens forslag til nye regler for uttak av overskudd i barnehagesektoren har av gode grunner møtt sterk motstand. Enkelte har karakterisert forslaget som kommunisme.
Private barnehager lever av offentlige overføringer. Da kan det ikke være urimelig at det offentlige ønsker å innføre reguleringer. Barnehagesektoren vil miste sin troverdighet hvis den ikke er underlagt kontroll og reguleringer.
Men utbytte har i følge Private Barnehagers Landsforbund gjennom flere år kun utgjort noen få promille av barnehagesektorens samlede kostnader. ”Problemet” er altså forsvinnende lite. Faktisk har eierne tapt på å starte barnhager. De hadde fått høyere rente ved å sette pengene sine i banken i stedet. Dette er eiere, som oftest kvinnelige gründere, som først og fremst ønsker å gi et godt tilbud.
Mens gründerne har tapt penger har kommunene tjent på de private barnehagene. Overføringene til de private har kun vært 80 % av overføringene til de offentlige barnehagene. Hvis de private blir borte, hvilket både LO og sterke krefter i sosialistregjeringen ønsker, må kommunene overta. Da holder det ikke lenger med 80 %. Den kostnadsøkningen vil ikke kommunene få kompensert fra staten.
Det er svært lite sannsynlig at kommunestyrene rundt i landet vil øke budsjettoverføringene til barnehagene som følge av at de private legges ned. Da tvinges barnehagene til å spare. En relevant opplysning i den forbindelse kan være at i snitt går private barnehager med 1,5 % underskudd.
Norske kommunale barnehager er ikke i stand til å spare uten at kvaliteten på tjenesten berøres. Derfor er det brukerne, små barn og deres foreldre, som berøres av regjeringens nye regler for uttak av overskudd i barnehagesektoren. Vi vil garantert ende opp med flere barnehager som ikke leverer kvalitet.
Det vil uten tvil være best for både barn, foreldre, ansatte og samfunnet at de private barnehagene opprettholdes som i dag.
Utskriftsvennlig side
Utskriftsvennlig side
Vi hører stadig at Norge “må” innføre den massive krenkningen av borgerne som datalagringsdirektivets (DLD) trafikkdataregistrering innebærer. Det kommer vanligvis fra politikere som forsøker å få oss til tro at de ikke har noen valg eller fra politiet som vil ha enklest mulig tilgang til bredest mulig etterforskningsgrunnlag i kampen mot kriminalitet.
Det er ikke slik at Norge ”må” innføre dette grusomme direktivet. Det bestemmer vi selv. Det er i det hele tatt ganske enkelt for Norge å komme unna innføringen av datalagringsdirektivet og de konstante krenkingene av alle landets borgere, hvis vi vil. Oppskriften inneholder kun ett punkt:
- Stortinget dropper å fatte en beslutning om å innføre direktivet, fordi vi ikke vil ha det.
That’s it. Det er hele oppskriften. Vanskeligere er det faktisk ikke.
“Men”, sier mange, “vi kan ikke gjøre slik med et EU-direktiv? Vi har jo bundet oss opp til direktivene via EØS-avtalen? Ryker ikke hele EØS-avtalen hvis vi stiller veto”?
Det går aldeles utmerket å la EU-direktiv bli liggende i skuffen. Norge har fortsatt selvråderett. Det gjelder for øvrig også EU-land. Ikke en gang Brüssel mener at EU har råderett over Norge. Er den politiske viljen sterk nok i et EØS-land kjører ikke EU over den. EØS-avtalen er Brüssel knapt nok kjent med, så noe risiko for at den ryker, slik enkelte har hevdet, er det ikke. EØS-avtalen er naturligvis et betydelig varmere tema her i utenforlandet enn det er i unionen.
Neste gang du hører en Arbeiderpartipolitiker eller andre prate om at “Norge må” innføre massive krenkinger, så ta det for hva det er: det er ikke et “Norge må”, men et “jeg vil”.
Politikk handler om å ville og våge. Den som intet våger vil bli kronisk overkjørt av de som våger. Det ferskeste EU-landet Romania valgte nylig å si nei til datalagringsdirektivet fordi det strider mot grunnleggende menneskerettigheter. Dermed sluttet diskusjonen for Romanias del. Det er en veg som Norge også kan velge. Jeg gjentar: hvis politikerne vil det. Akkurat nå har hele Stortinget, unntatt Arbeiderpartiet, sagt nei til å krenke Ola og Karis rettigheter. Høyre har ikke konkludert enda.
Norge kan like gjerne si nei til direktivet først som sist. (Det står og faller på Høyre. Arbeiderpartiet har ikke flertall alene). Det er uansett kun et spørsmål om tid før direktivet er historie. Jeg tror EU-kommisjonen vil bli stevnet inn for menneskerettighetsdomstolen ettersom direktivet bryter mot retten til et privatliv, slik det garanteres i artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Da faller direktivet i hele unionen.
Artikkel 8 i Menneskerettighetskonvensjonen (egen oversettelse):
1. Alle har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke være noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske tilstand, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Frihet og ansvar er viktige verdier for mennesker.
Årsaken til at Arbeiderpartiet og Høyre aldri vil finne sammen i regjering ligger i ideologien.
”Betal din skatt til fellesskapet så tar vi ansvar for deg”, sier sosialdemokratene. Med det skaper sosialdemokratiet ansvarsfraskrivelse, forventninger og kravmentalitet. Høyre sier: “Nå må vi brette opp ermene og ta fatt, alle har et ansvar”. Med det skaper Høyre engasjement, deltakelse og optimisme i samfunnet.
Høyre ser på samfunnet som flere fellesskap bestående av selvstendige individer. Fellesskapene kan være familie, venner, naboer, skole, arbeidsplass, idrettslaget, kommunen, syklubben, Natteravnene eller hva som helst annet. Og selvsagt de fellesskap som tilbys gjennom det offentlige. Det er balansen mellom og respekten for både individ og fellesskap som kjennetegner Høyres tenkning.
Verdier er en målestokk for den enkelte. Høyre mener at man kan dele verdier med andre, men man kan ikke, som sosialdemokratene mener, pådytte andre ens egne verdier. Det er i møtet med andre mennesker verdiene kommer til sin rett. Ikke for å vurdere andres verdier, men for å måle egen adferd og holdninger. Og hvilke verdier snakker vi om?
En konservativ verdi er først og fremst det personlige ansvar. Man er ansvarlig for seg selv og sine nærmeste og for å leve opp til de regler og verdier som binder samfunnet sammen.
En konservativ verdi er at den sterke hjelper den svake. I Norge er hjelpen og velferden for en stor del innrettet gjennom store offentlige velferds- og sosiale systemer. Svakheten med dette er at det av befolkningen oppfattes som fritak for personlig ansvar, innsats og empati. Nestekjærligheten, omsorgen og samholdet kan ikke ”institusjonialiseres”, da blir samfunnet kaldt og fattigere.
En konservativ verdi er individets frihet. På den ene side vil rettsstaten begrense den absolutte personlige frihet, men samtidig er demokratiet den beste garantist for frihet. Det er en vesentlig balansegang i samfunnet, staten skal være sterk nok til å hjelpe den svake, men ikke sterk nok til å avskjære den sterkes muligheter, drømmer og innsats.
En konservativ verdi er at alle er likeverdige. Det betyr ikke at alle skal være identiske, men at ingen har større rettigheter enn andre. Man må vurdere andre mennesker etter samme kriterier som man vurderer seg selv. Sosial- og kulturell bakgrunn gir ingen rettigheter, fordeler eller merverdi. Alle er likeverdige.
Utskriftsvennlig side
Norge er et rikt land. Staten har råd til å ta ansvar for oss i det meste. Velferdsstaten er aldeles fantastisk. Men den har også en bakside.
En stadig mer fremtredende side av velferdssamfunnet er Ola og Karis ansvarsfølelse, eller rettere sviktende ansvarsfølelse. Velferdsstaten og politikernes stadige løfter om fellesskapets og velferdsstatens fortreffelighet har fortrengt innbyggernes ansvarsfølelse. Vår enorme oljerikdom, velferdsstatens rause ordninger og de store løftene fra politikerne har naturligvis skrudd opp forventningene. Resultatet er at vi tar verdens rauseste velferdsordninger for gitt.
Med nærmest uendelige løfter til “kundene” om hva staten skal ta seg av skapes ubegrensede forventninger til “leverandøren”. Alle vet at staten har penger nok, det er ikke det det står på. Vi lever jo i verdens rikeste land. Oppblåst forventningsnivå er god matjord for voksende misnøye. I Norge ligger misnøyen og kravmentaliteten og ulmer tett under overflaten, og av og til godt over.
De rødgrønnes største feil er at de har løftet det ene store fellesskapet – staten – frem som det eneste vi skal kunne stole på. Ja, vi skal stole blindt på sosialistene og deres fantastiske offentlige løsninger. Men det har en konsekvens. Hvis det hamres godt nok inn i sinnene våre at det offentlige vil ta seg av alt fra fødestue til grav, inkludert skolegang og investeringer i næringsliv og arbeidsplasser, forsvinner vår evne til å ”tenke sjæl”. Vår lyst og behov til å ta initiativ forvitres.
Når vi mister vårt engasjement for å ta i et tak i samfunnet vi lever i får vi et fattigere samfunn. Dugnadsånden, frivillighetslysten, investeringslysten, foreningsinnsatsen, omsorg og hjelp til de svakere i nabolaget og engasjementet i idrettslag, korps og foreninger veksles inn i aksept for skatteøkninger for å finansiere det store offentlige fellesskapet. Vi kjøper oss fri. Dette har dramatiske konsekvenser for samfunnet.
Med økt ansvar og styrket finansiering øker det offentliges makt i forhold til den private makten. Maktfordelingen blir skjev. Det er uheldig. Ved å flytte stadig mer penger fra de som skaper verdiene i samfunnet til det offentlige, gjør vi oss stadig mer avhengig av at det offentlige tilgodeser oss gjennom offentlige overføringer og trygde- / støtteordninger.
Alternativet til en stadig voksende stat er å la familier og bedrifter selv får beholde en større del av pengene sine. Da settes den enkelte i stand til selv å ivareta seg selv og sin families velferd og næringslivet til å skape nye arbeidsplasser. Staten vil aldri kunne tilby så skreddersydde og tilpassede velferdsløsninger som den enkelte selv vil være i stand til. Staten vil heller aldri kunne skape samme type arbeidsplasser som det private næringsliv. Det er verdiskapingen i næringslivet som finansierer velferden og skaper nye arbeidsplasser i privat sektor.
Å kutte i skattene er å redusere offentlig sektors makt. Å løse opp i de rødgrønnes ene store offentlige fellesskap og gi aksept for alle de små og store fellesskapene i samfunnet, er en måte å gi tilbake friheten og makten tilbake befolkningen. Det er nesten ikke grenser for hvor mennesker finner fellesskap; i losjer og foreninger, blant familie og venner, i kirkesamfunn og samtalegrupper, i danseklubber og i kor, på arbeidsplasser og i syklubber, i idrettslag og interesseforeninger… Selv om mer makt og beslutninger overføres til dem som faktisk skaper verdier gjennom sitt arbeid – folk flest – vil staten allikevel være sterk nok til at de som faller utenfor kan tas vare på gjennom gode velferdsordninger. Det er viktig.
Når vi hver dag blir fortalt at vi ikke behøver å tenke på å ta ansvar for egne liv – staten tar totalansvar – settes holdningene våre på en prøve. Det er sammenheng mellom de rødgrønnes store løfter og stadige styrking av staten og det store frafallet i skolen, det høye sykefraværet, det ekstremt høye antall nye unge mottakere av uførepensjon og andre trygderettigheter og den økende misnøyen blant befolkningen.
Politikernes stadige løfter om det offentlige fellesskapets og velferdsstatens unike fortreffelighet har fortrengt innbyggernes ansvarsfølelse. Ved å redusere den sterke statens makt – maktfordeling – skapes et sunnere og varmere samfunn. La oss endre kurs!
Utskriftsvennlig side
Økokrim har tatt tak i forholdene rundt oppdrettsanleggene til fiskerminister Berg-Hansen. Er det noen som tror hun blir dømt?
Nei da, lakselusen hennes skal nok få spre seg som den vil. Det samme kan oppdrettsfisken hennes, som har hatt merdeportene på vidt gap. Hun er beskyttet. Hun har jo den røde Partiboka i hende. Selveste immunitetsgarantien.
Berg-Hansen med sin store eierpost er ikke inhabil i fiskerispørsmål. Det har departementet bestemt. Men Landbruksminister Brekke, med en ynkelig eierpost på 0,25 %, har det samme departementet erklært inhabil i slike saker. Han har jo ikke den røde Boka…
Er det noen som bryr seg om at statsministeren reiser med eget privatfly for å gå i et møte i København. Nei, nesten ingen. Jeg har også vært møter i København. Mange ganger. Gud vet hvor stor del av flybillettene mine som er miljøavgifter. La forurenseren betale, heter det da. Men så har jo ikke jeg verken Partiboka eller noen fremskutt samfunnsrolle. Jens har jo begge deler.
Og skal de noe sted med bil, sitter de i baksetet. Enten de heter Navarsete eller Giske. Da kan de la fartsgrenser være fartsgrenser. Hvem andre enn de med Partiboka i hende og fremskutt posisjon i Partiet blir gitt slike muligheter? Ingen, så vidt meg bekjent.
Nei, la ubåten ligge på bunnen i Fedje, la Jensemann få ta med kona på turer som en annen Førstedame, la Schjøtt-Pedersen få et departement uten forpliktelser overfor Stortinget, la Gro og mannen hennes slippe skatt, ja la i det hele tatt hele gjengen holde på! De har jo Partiboka i hende.
Var det noen som snakket om solidaritet og mer rettferdig fordeling?
Utskriftsvennlig side
Det var nære på at SV havnet under sperregrensen ved valget i år, men med 6,2 % holdt det ikke helt. De karret seg inn. Tragedien har nå materialisert seg i regjeringskontorene. SVs Audun Lysbakken, vår nye Barne- og likestillingsminister er erklært marxist.
Den marxistiske ideologi er egentlig en slags misnøye. Marxisten er aldri glad. Når du møter ham vil du merke at han er irritert fordi samfunnet er så himla urettferdig. Han vil med forarget engasjement fortelle deg at de som eier noe – overklassen – tråkker på de som ikke eier noe -proletarene. Marxistene mener at samfunnet er en eneste konflikt og kamp mellom disse klassene.
Marxistene ønsker å avskaffe kapitalismen, børsen skal legges ned. Deres målsetting er å vinke et endelig farvel til privat eiendomsrett. Alle produksjonsmidler, fabrikker, landbruk, skog, oppdrett, maskiner og annet skal overføres til staten. Alt privat eierskap skal overtas av fellesskapet. Ingen skal eie noe.
Kommunister ser revolusjoner som uunngåelig for å endre samfunnet. Klassekampen skal krones med seier til proletarene. Rettferdigheten er da oppnådd, i og med at overklassen har skapt sine eierdeler gjennom utbytting – det vil si utnyttelse av andres arbeid.
Folk ønsker seg stabilitet, trygghet og langsiktighet. Da passer det dårlig med marxister i regjeringen.
Utskriftsvennlig side
