You are currently browsing posts tagged with landbruk og næring
Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum har for tiden et leserinnlegg i avisene om at Norge igjen bør bygge kornlagre. ”Naturen er lunefull, det viser årets tørke og branner i Russland og vulkanutbruddet på Island. Vi vet heller ingenting om hva framtida vil bringe av krig og konflikter”, skriver han.
Vedum har selvsagt rett i at vi plutselig kan komme i en situasjon hvor matimport ikke er mulig. Men Norge er i en situasjon hvor vi ikke er avhengig av å importere korn. Hva skal vi da med kornlagre?
Veldig mye av kornet i Norge benyttes til kraftfôr i kjøtt- og fjærfeproduksjonen. I krisesituasjoner, hvor vi uansett må tilpasse oss endringene, kan vi heller spise kornet selv enn å gi det til dyra.
Norge har for øvrig overskudd av mat. I mærene langs kysten svømmer det til en hver tid en mengde laks tilsvarende om lag 100 kilo til hver av oss. Vi har derfor mer enn nok til krisesituasjoner, både av korn og fisk. Norge eksporterer mye mer mat enn vi importerer. Vi er selvforsynt og vil aldri oppleve store kriser som følge av uoversiktlige situasjoner i andre land.
Det er ingen god moral i at Norge skal opprettholde den kraftfôrintensive matproduksjonen og bygge kornlagre samtidig. Vi må velge. Velger vi kraftfôr vil vi ikke kunne bygge opp store kornlagre på annen måte enn å kjøpe fra de fattige landene som heller selger enn å tenke på sin egen befolkning. Det er over 1 milliard mennesker i verden som sulter. Norge bør ikke gå inn for en landbrukspolitikk som tar maten fra verdens fattige.
Norge har også mye å gå på ved bedre utnyttelse av de landbruksarealene vi har. Riksrevisjonen har nylig gransket landbrukspolitikken. Rapporten deres bekrefter at norsk landbrukspolitikk ikke holder mål. Det er åpenbart at landbruket vil bli langt mer effektivt og produktivt hvis vi fjerner alle de unødige byråkratiske hindrene for utvikling. Det gamle slagordet ”Slipp bonden fri” har enda mer aktualitet nå enn da de rødgrønne inntok regjeringskontorene for 5 år siden. Slipp fri de kreative og faglige ressursene, gi alle bønder mulighet til aktiv forvaltning av arealene sine. De rødgrønne 1950-tallsløsningene med kornlagre, streng planøkonomi og overbyråkratisering er ikke gode løsninger på 2010-tallets utfordringer.
Det er ikke vanlig at vi går rundt til daglig og ofrer sivilisasjonen vår mange tanker. Men vi burde gjøre det.
Tenk deg om forfedrene våre, ja selv konger og keisere for et par-tre hundre år siden, hadde sett vår levestandard. Tenk om de hadde sett de utrolig gode hygieniske forholdene vi lever under. Tenk deg om de fikk se vannklosettet, alle disse som ikke en gang hadde rennende vann. 1500-tallets dronning Elisabeth, som likte å ligge i forkant, skrøt av at hun vasket seg to ganger i måneden! Tenk om de fikk oppleve det lukkede kloakksystemet, helsepleien, tannpleien, medisinene og tilgangen vår til et variert kosthold.
Hadde de hatt våre muligheter ville de unngått at de fleste foreldre måtte se at barna sine døde før seg selv, de hadde sluppet de fleste dødelige sykdomstilfeller av tyfus, pest, kolera, difteri, dysteri, polio, kopper, diaré og annet. Men slik hadde de det ikke. Derfor er vår levealder 80 år og ikke 30, som de hadde. Vår spedbarnsdødelighet er tilnærmet null. Deres var tilnærmet 90 %.
Siden det første mennesket har det levd anslagsvis 100 milliarder av oss på jorda. Vi som bor på jorda i dag utgjør derfor om lag 6 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. Siden du og jeg har råd til å holde oss med PC, TV, bil, mat og bolig tilhører vi den milliarden i verden som lever med størst frihet og rikdom. 1 milliard er 1 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. 99 % av alle mennesker som har levd og lever nå har med andre ord hatt færre sjanser og muligheter enn oss. Vi lever et langt rikere og bedre liv enn selv konger og dronninger gjorde bare for et par hundre år siden.
Verdens fremgang, og menneskenes økte velstand har ikke kommet av seg selv. Rikdom er ikke naturgitt. Fra naturen er vi ikke født med noe som helst. Fattigdom er naturgitt. Det er noen som skaper rikdommen og velferden. Det skjedde noe den dagen menneskene fant ut at de kunne ta kontroll over avlingene og starte landbruk gjennom å så korn og ta kontroll over mattilgangen gjennom å temme de ville dyrene. Disse første bøndene var de første entreprenørene, de første som tok et skritt ut i det ukjente for å skape noe. Den frie handelen mellom mennesker ga raskt nye muligheter og velstandsøkning for store grupper.
I et samfunn hvor det skapes noe, et samfunn med entreprenører, gründere, er menneskene rikere og friere. Verdiskapingen, veksten, kommer alle til gode. Det skapes muligheter rundt entreprenørene, det skapes ringvirkninger, det skapes arbeidsplasser, det skapes nye gründere, det skapes kreativitet og det skapes inntekter og formuer som beskattes til fordel for fellesskapet. Hadde vi ikke hatt verdiskaping, ville den samme potten måtte dels på alle hele tiden. Ettersom befolkningen øker sier det seg selv at det til slutt blir armod uten verdiskaping. I den sammenheng kan det være relevant å ta en titt på levestandard, levealder, barnedødelighet og friheten til mennesker i sosialistlandene. Man kan begynne med Venezuela, Cuba og Nord-Korea.
For å opprettholde frihet og levestandard er det avgjørende med et næringsliv som har som mål å skaffe så store overskudd som overhode mulig . Det gir skattbare inntekter og flere arbeidsplasser. Antikapitalistene kritiserer ofte næringslivet og deres ledere til å ”mele sin egen kake” gjennom bonuser, sluttpakker, pensjonspakker, opsjoner og annet. Det er det ingen grunn til. Alle disse tingene er skattepliktige. Mer skatt gir økte muligheter for at fellesskapet skal kunne ta seg av de som faller utenfor. Og det de rike (entreprenørene med suksess) sitter igjen med etter skatt går enten til forbruk, sparing eller investeringer i nye arbeidsplasser. Alt dette gir ytterligere vekst.
Kapitalismen og den globale handelen har skapt så mange muligheter og velstand verden over at den absolutte fattigdommen (antall mennesker som lever for mindre enn 1 dollar pr dag) er i ferd med å forsvinne. Denne utviklingen går så fort at mange av de som allerede lever på jorda trolig vil oppleve den dagen da den absolutte fattigdommen forsvinner helt. De som bekjemper denne politikken, sosialistene og kommunistene, påtar seg et stort ansvar som de åpenbart ikke ser omfanget av.
Utskriftsvennlig side
Utskriftsvennlig side
CO2-fangst på Mongstad i 2014 sprakk som en boble. Nytt 2014-mål er nå vern av skog i Indonesia. Men hvorfor setter ikke Norge i gang gode løsninger for skogen i Norge? De norske skogene binder enorme mengder CO2.
Statsminister Jens Stoltenberg, eller kanskje miljøminister Erik Solheim, skal gi Indonesia 6,5 milliarder kroner i 2014 hvis landet klarer å stoppe avskogingen av regnskogen sin i en slik grad at det gir dokumenterbare utslippsreduksjoner i 2013. Sammenhengen er at skogen binder CO2 hvis den ikke hugges og slipper ut CO2 hvis den hugges. Derfor bør den stå.
Spørsmålet er hvorfor regjeringen ikke kan gjøre noe her i Norge også. Miljøgevinstene er store ved å la de norske skogene stå. I avisen Dagens Næringsliv av 28/5-10 skriver forstkandidatene Olav Norem og Trygve Refsdal at CO2 bindes elles frigjøres til atmosfæren, enten det skjer i nord eller sør. Faktisk er bindingen på grunn av kjølig klima mer effektiv her i nord, skriver de.
I følge de to binder den norske skogen 1 100 000 000 (1,1 milliarder) tonn CO2. Det tilsvarer rensing på Mongstad i 550 år, hvis regjeringen hadde fått den til. I tillegg kan norsk skog gjennom god skogskjøtsel trekke ytterligere 1 000 tonn (500 Mongstad-rensinger) ut av atmosfæren de neste 50 årene, skriver de.
De to forstkandidatene hevder også at Norges motsatte klimapolitikk innenlands med satsing på bioenergi og økt skoghogst til fyring ikke gir samme miljøeffekt. Skogens naturlige lagring krever ingen dyre investeringer til anlegg, transport eller konvertering. Naturlig lagring er billig og gir 3-4 ganger større effekt enn uttak til biobrensel. Men skogeierne får ingen betaling for binding, kun for hogst.
Hvorfor ikke skape et system for omsetning av kvoter i norsk CO2-binding, som i tillegg til den miljømessige effekten vil gi grobunn for vekst i distriktene. Det er åpenbart at norske skattebetaleres penger vil utnyttes bedre gjennom slike innlandskvoter enn gjennom mer eller mindre tvilsomme kvotekjøp internasjonalt. Dette kan komme i tillegg til regjeringens satsing i Indonesia.
Regjeringen bør satse på forskning for å utvikle ny miljøteknologi for skog- og landbruket. Ved å få ned forbruket av plantevernmidler kan vi få økt anvendelse av biogass og biomasse, som dels øker andelen av fornybar energi og dels løser noen av avfallsproblemene i landbruket. Økt investering i miljøteknologi vil bidra til å løse noen miljøproblemer, bidra til reduksjon i utslippene av CO2 og styrke næringslivet i distriktene, og dermed det norske samfunnet. De rødgrønnes evigvarende ”hvileskjær” i forskningen hører ikke hjemme i et slikt bilde. Tvert i mot. Forskningen må styrkes.
Miljøvernministerens hovedanliggende bør være å arbeide med løsninger som bevarer og utvikler den norske natur år for år og iverksette initiativer som effektivt vil begrense skadeomfanget de globale klimaforandringer vil kunne påføre oss og de kommende generasjoner. At han samtidig styrker Norges fastlandsøkonomi, utvikler distriktene og gir nye næringsmuligheter for skogeierne får han ta som bonus.
Utskriftsvennlig side
Norske politikere er ofte uenige om veivalg og målsettinger. Men ett mål har alle våre politikere felles, uavhengig av politisk farge og tilhørighet; å innrette samfunnet slik at innbyggerne får tilfredsstillende trygghet. Trygghet er en forutsetning for god livskvalitet.
Ulvedebatten ligger aldri død. Mange hevder at det dreier seg om rovdyr eller husdyr. Det viser at de ikke har satt seg inn helheten. Det er faktisk mennesker som bor i rovdyrsonene. Vi snakker om mennesker med samme behov for trygghet og krav på grunnleggende menneskerettigheter som en hver annen innbygger. Rovdyrforvaltningen, med Direktoratet for Naturforvaltning i spissen, har satt hensynet til innbyggernes trygghet og livskvalitet til side. Dermed har vi konfliktene gående.
I rovdyrsonene er det til tider slik at folk ikke tør å slippe barna sine ut for å leke. De tar taxi til og fra skolen. Hva slags trygghet og livskvalitet er det?
Og hva med den private eiendomsretten? Hvordan skal man kunne etablere næringsvirksomhet, bosetting og friluftsliv i et område hvor rovdyr lurer bak uthus og skogstuer? Er det ikke snart på tide at politikerne lar livskvalitet og verdiskaping komme i fokus?
Vi kan ikke godta at næringsvirksomhet og -etablering trues og at lokalbefolkningen skal ta belastningen og tape livskvalitet på grunn av miljøbyråkratenes “rovdyrfaglige” avgjørelser. Ulven i Norge, som egentlig er utplassert russerulv, har fått sine soner her i landet etter at vår egen stamme var utdødd. Det er mer enn nok. Utenfor sonene må rovdyrene skytes. Folk i resten av landet skal kunne bo under trygge forhold.
I sonene må befolkningen kompenseres for manglende livskvalitet og næringsmuligheter. Vi snakker egentlig om mennesker som bor i reservater, og det bør storsamfunnet kompensere. Det er jo nettopp storsamfunnets ønsker om rovdyr de tar belastningen for
Oppdretternes arbeidsgiverorganisasjon, FHL, har i praksis, sammen med det statlige oppdrettsselskapet Cermaq/ Ewos, hatt kontroll over Fiskeri- og Kystdepartementet de senere år. Det burde vært motsatt.
Fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen var styreleder i FHL i 2002. Hun og Fiskeridirektøren ble for to år siden valgt inn i styret i Havforskningsinstituttet. De har begge hatt store rømninger fra anleggene sine i 2009. Fiskeridirektøren har ansvaret for å etterforske disse rømmingene. Slik kan vi selvsagt ikke ha det. Ingen kan med troverdigheten i behold ha etterforskningsansvar for seg selv og sine omgangsvenner.
Statsministeren burde innsett at han ikke kunne tilsette Berg-Hansen som ansvarlig fiskeriminister. Med sykdommer, lakselus og mistenkelige rømminger i eget anlegg er det uklokt å sette inn en stastråd som har vært innom de fleste steder som angår havbruk. Pengestrømmen fra Fiskeri- og kystdepartementet/ fiskeriministeren kan nå for eksempel gå til Havforskningsinstituttet som forsker på de sykdommene/ lakselusen Berg-Hansen sliter med i sine anlegg. Altså vil fiskeriministerens eget anlegg nyte godt av statsstøtten hun selv deler ut. Berg-Hansen står fremdeles oppført i styret på Havforskningsinstituttets nettside. Kan hun egentlig i egenskap av styremedlem ved Havforskningsinstituttet ta imot sine egne bevilgninger?
Debattene rundt “bukken og havresekk”-styret i norsk havbruksnæring bør løftes opp og frem. At en rekke politikere/ nær familie har eierforhold/ aksjer i norsk havbruksnæring gjør ikke en slik debatt mindre viktig. Det sitter en rekke personer rundt i dette nettverket som burde vært inhabile. Og Fiskeriministeren er sannsynligvis en av dem. Kan vi leve med en Fiskeriminister som er inhabil i fikserispørsmål? Selvsagt ikke.
Det er mange i havbruksnæringen som mener at villaksen og sjøørreten må ofres for at oppdrettsnæringen skal utvikles. Det er mye mulig de har rett i at vi ikke kan klare å beskytte både vill- og oppdrettslaks. Det har ikke jeg grunnlag for å mene mye om. Men jeg mener bestemt at en Fiskeriminister med sterke næringsinteresser i oppdrettsnæringen ikke er habil til å bli med i debattene og beslutningsprosessene rundt dette. Hun kan strengt tatt ikke ta del i avgjørelser som omhandler hennes egen næring over hode. Og da kan hun kanskje like gjerne finne seg en annen jobb?
Finansminister Sigbjørn Johnsen var styreformann Cermaq, som etter manges mening har bidratt til å utrydde villfisken i Chile. Johnsen kom ”hjem” sammen med John Fredriksen og hans Marine Harvest til partikollega og daværende Fiskeriminister Helga Pedersen, som hadde banet vei for videre vekst i Norge med nye konsesjoner og produksjonsøknng i eksisterende anlegg. I bakgrunnen spøker tidligere fiskeriminister Karl Eirik Schøtt Pedersen. Jeg har som nevnt ikke grunnlag for å vurdere beslutningene, men jeg setter et stort spørsmålstegn ved beslutningstakerne. Det er så mange politikere og deres nære familier som tjener penger på havbruk at de politiske beslutninger rundt oppdrettsanleggene og konflikten rundt oppdrettlaks/villaks nærmest er dømt til å bli sluttet på inhabilt grunnlag.
Utskriftsvennlig side
Hvis jeg var miljøvernminister ville jeg jobbet for å sikre bedre sammenheng og planlegning av de arealer som anvendes til næringsformål og de arealer som beskyttes som naturområder. Dette gjelder ikke minst i forhold til landbruksnæringen, hvor det er behov for å tenke i nye og mer helhetlige sammenhenger, slik at vi både styrker miljøet og næringen.
Hvis jeg var miljøvernminister skulle alle miljø-, natur- og næringspolitiske planer og reguleringer, samt praktiseringen av disse, løftes opp og blitt evaluert. Det gjelder blant annet rovdyrforlik, klimaforlik, miljøvernplaner, allmennhetens adgang til å bruke naturen, næringslivets adgang til det samme, ”100-metersbeltet”, landbruksoverføringer etc. etc.
Et av de viktigste punktene i klimaforliket er at Norge skal satse på å bli karbonnøytralt i 2013. 2/3 av utslippsreduksjonene skal skje nasjonalt. Dette vil blant annet bety at landbruket må tenke nytt. Jeg mener det er klokt og hensiktsmessig at det utarbeides en samlet handlingsplan for norsk landbruk. Landbruket spiller en vesentlig rolle for veksten og utviklingen i distriktene, og dermed det norske samfunn. Landbruket skal være en bærekraftig næring, og landbrukets reguleringer skal forenkles og moderniseres. Innovasjonskraften i norsk landbruk, som i dag nærmest er fraværende, skal stimuleres for å fremme nye og kreative løsninger.
Elise Vold Fangberget fra Hedmark sa følgende på Høyres Landsmøte i 2009: ”Når man kontrollstyrer folks liv og stikker kjepper i hjula for de som finner nye veier for verdiskaping i landbruket får man negative resultater. Regjeringen bestemmer hvor bøndene skal bo, hvor mye de skal produsere og hva de skal produsere. De bestemmer til og med prisen på bøndenes egen eiendom. Da er det ingen overraskelse at det legges ned stadig flere gårder. Skal vi bygge et bærekraftig og verdiskapende landbruk må folk se mulighetene i å drive landbruk i fremtiden”. Fangberget har rett. Bonden, og ikke myndighetene, er best skikket til å bestemme hvordan driften på det enkelte bruk bør innrettes. Legger vi forholdene til rette for det kommer landbruket til å bidra med løsninger som både vil styrke næringen og som kan imøtekomme klimautfordringen.
Ingen annen næring enn landbruksnæringen vurderes ut fra antall næringsdrivende. Hvis jeg var miljøvernminister ville jeg gått til statsministeren og fortalt at vi ikke har behov for en egen landbruksminister i Norge. Landbruk er næringsvirksomhet og reguleres mer enn godt nok gjennom nærings- og miljøpolitikken. Vi kan ikke vurdere landbrukets suksess og fiasko ut fra antall gårdsbruk. Landbruket må vurderes ut fra effektivitet, økonomisk bærekraft, kvalitet, produktmangfold og miljøhensyn.
Jeg ville i en regjeringsposisjon jobbe for å styrke naturen samtidig som landbruket skulle bli gitt mulighet til å utøve sin næring på en hensiktsmessig måte. Det krever et samspill hvor bedre planlegning, styring og utbredelse av ny miljøvennlig teknologi må forene de forskjellige interesser. Forskningen må derfor styrkes. Ny teknologi er løsningen på mange av de utfordringer som vi kontinuerlig står overfor på miljøområdet. Det gjelder bl.a. i bestrebelsene på å begrense luftforurensningen og CO2-utslippene, som er en av vår tids store utfordringer. Ved å benytte nye miljøriktige brennstoff som for eksempel bærekraftig bioethanol kan vi skape god forretning samtidig med, at vi skåner naturen. Det gjelder også utnyttelse av de store norske skogenes binding av CO2. Det kan skapes et effektivt system for omsetning av kvoter, som i tillegg til den miljømessige effekten vil gi grobunn for vekst i distriktene vil gi trygghet til norske skattebetalere for at statens kjøp av CO2-kvoter er reelle, og ikke forsvinner i administrasjon og tvilsomme prosjekter.
Jeg ville satset på å utvikle ny miljøteknologi for skog- og landbruket. Redusert bruk av plantevernmidler kan gi økt anvendelse av biogass og biomasse, som dels øker andelen av fornybar energi og dels løser noen av avfallsproblemene i landbruket. Økt investering i miljøteknologi vil utvilsomt bidra til å løse noen miljøproblemer, bidra til reduksjon i utslippene av CO2 og styrke næringslivet i distriktene og dermed det norske samfunnet.
Jeg ville som miljøvernminister jobbet for mer fornybar energi. Jeg ville arbeidet for et energiforlik i Stortinget som blant annet skulle sikre bedre vilkår for vindmøller og annen fornybar energi som biomasse og biogass. ”Hvileskjær” i forskningen hører ikke hjemme i et slikt bilde. Tvert i mot. Forskningen må styrkes.
Norge har så smått begynt med miljøvennlige teknologier: Vindmøller, biobaserte fjernvarmeanlegg, elbiler og varmepumper. Vi må stille nye krav til kraftverk og energiselskap. Energikrav skulle med meg som miljøvernminister gjennomsyre hele det norske samfunn: måten vi bygger hus på, hvordan vi opplyser våre hjem, hvor varmen kommer fra, om bilen kjører på vindmøllestrøm eller gammeldags bensin etc. etc. Jeg ville understreket viktigheten av at den enkelte borger eller virksomhet påtar seg et personlig ansvar for å bidra til å løse klimautfordringen og til å ta hensyn til miljøet i hverdagen.
Miljøpolitikk er verdipolitikk hvor hensynet til de kommende generasjoner er det altoverskyggende. Derfor er den innsatsen vi gjør nå en innsats som gjør en forskjell for våre barn og barnebarns fremtid. Vi kommer til å stå til ansvar for den verden de skal leve i.
Hvis jeg var en politisk maktperson ville jeg skamme meg hvis min sønn om 30 år undrende spør meg om hvorfor vi ikke gjorde mer for å møte de globale klimaforandringene den gang vi hadde muligheten, og det ikke var for sent. Så mitt hovedanliggende, hvis jeg var miljøvernminister, ville være å arbeide med løsninger som bevarer og utvikler den norske natur år for år og iverksette initiativer som effektivt vil begrense skadeomfanget de globale klimaforandringer vil kunne påføre oss og de kommende generasjoner.
Utskriftsvennlig side
Den danske lukkeloven skal endres. Det legges opp til en reelt sett oppheving av lukketidsreglene i 2012, unntatt på helligdager og enkelte andre spesielle dager. Altså en endring fra lukkelov til helligdagslov. § Les resten av innlegget…
Thermo-Hamp som byggisolasjon. Foto: Byggaktuelt.no
Har du hørt om THC? Sikkert ikke. Det er det narkotiske stoffet som utvinnes av hamp. Det er derfor det er forbudt å dyrke hamp i Norge.
Norge er trolig det eneste landet i Europa som ikke tillater dyrking av hamp. Alle våre naboland sier OK. Det finnes nemlig hamptyper med forsvinnende lavt THC-innhold. Disse har regjeringen nå lagt frem forslag om å tilby dyrking av også i Norge. Det bør tiltredes. Hamp egner seg godt for økologisk dyrking i Norge.
Hamp kan benyttes til mye, blant annet produksjon av papir, tekstiler og oljer og kan erstatte mange petroleumsprodukter. Hamp er også et svært miljøvennlig isolasjonsmateriale for hus.
Hamp bør være av interesse for mange norske landbrukere.
