Det er ikke vanlig at vi går rundt til daglig og ofrer sivilisasjonen vår mange tanker. Men vi burde gjøre det.
Tenk deg om forfedrene våre, ja selv konger og keisere for et par-tre hundre år siden, hadde sett vår levestandard. Tenk om de hadde sett de utrolig gode hygieniske forholdene vi lever under. Tenk deg om de fikk se vannklosettet, alle disse som ikke en gang hadde rennende vann. 1500-tallets dronning Elisabeth, som likte å ligge i forkant, skrøt av at hun vasket seg to ganger i måneden! Tenk om de fikk oppleve det lukkede kloakksystemet, helsepleien, tannpleien, medisinene og tilgangen vår til et variert kosthold.
Hadde de hatt våre muligheter ville de unngått at de fleste foreldre måtte se at barna sine døde før seg selv, de hadde sluppet de fleste dødelige sykdomstilfeller av tyfus, pest, kolera, difteri, dysteri, polio, kopper, diaré og annet. Men slik hadde de det ikke. Derfor er vår levealder 80 år og ikke 30, som de hadde. Vår spedbarnsdødelighet er tilnærmet null. Deres var tilnærmet 90 %.
Siden det første mennesket har det levd anslagsvis 100 milliarder av oss på jorda. Vi som bor på jorda i dag utgjør derfor om lag 6 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. Siden du og jeg har råd til å holde oss med PC, TV, bil, mat og bolig tilhører vi den milliarden i verden som lever med størst frihet og rikdom. 1 milliard er 1 % av alle mennesker som noen sinne har eksistert. 99 % av alle mennesker som har levd og lever nå har med andre ord hatt færre sjanser og muligheter enn oss. Vi lever et langt rikere og bedre liv enn selv konger og dronninger gjorde bare for et par hundre år siden.
Verdens fremgang, og menneskenes økte velstand har ikke kommet av seg selv. Rikdom er ikke naturgitt. Fra naturen er vi ikke født med noe som helst. Fattigdom er naturgitt. Det er noen som skaper rikdommen og velferden. Det skjedde noe den dagen menneskene fant ut at de kunne ta kontroll over avlingene og starte landbruk gjennom å så korn og ta kontroll over mattilgangen gjennom å temme de ville dyrene. Disse første bøndene var de første entreprenørene, de første som tok et skritt ut i det ukjente for å skape noe. Den frie handelen mellom mennesker ga raskt nye muligheter og velstandsøkning for store grupper.
I et samfunn hvor det skapes noe, et samfunn med entreprenører, gründere, er menneskene rikere og friere. Verdiskapingen, veksten, kommer alle til gode. Det skapes muligheter rundt entreprenørene, det skapes ringvirkninger, det skapes arbeidsplasser, det skapes nye gründere, det skapes kreativitet og det skapes inntekter og formuer som beskattes til fordel for fellesskapet. Hadde vi ikke hatt verdiskaping, ville den samme potten måtte dels på alle hele tiden. Ettersom befolkningen øker sier det seg selv at det til slutt blir armod uten verdiskaping. I den sammenheng kan det være relevant å ta en titt på levestandard, levealder, barnedødelighet og friheten til mennesker i sosialistlandene. Man kan begynne med Venezuela, Cuba og Nord-Korea.
For å opprettholde frihet og levestandard er det avgjørende med et næringsliv som har som mål å skaffe så store overskudd som overhode mulig . Det gir skattbare inntekter og flere arbeidsplasser. Antikapitalistene kritiserer ofte næringslivet og deres ledere til å ”mele sin egen kake” gjennom bonuser, sluttpakker, pensjonspakker, opsjoner og annet. Det er det ingen grunn til. Alle disse tingene er skattepliktige. Mer skatt gir økte muligheter for at fellesskapet skal kunne ta seg av de som faller utenfor. Og det de rike (entreprenørene med suksess) sitter igjen med etter skatt går enten til forbruk, sparing eller investeringer i nye arbeidsplasser. Alt dette gir ytterligere vekst.
Kapitalismen og den globale handelen har skapt så mange muligheter og velstand verden over at den absolutte fattigdommen (antall mennesker som lever for mindre enn 1 dollar pr dag) er i ferd med å forsvinne. Denne utviklingen går så fort at mange av de som allerede lever på jorda trolig vil oppleve den dagen da den absolutte fattigdommen forsvinner helt. De som bekjemper denne politikken, sosialistene og kommunistene, påtar seg et stort ansvar som de åpenbart ikke ser omfanget av.
Utskriftsvennlig side
Utskriftsvennlig side
En stor del av Europas historie har vært kjennetegnet av kriger, konflikter og skillelinjer. EU har forankret de østeuropeiske naboer i et samlet Europa. Freden og demokratiet i Europa er dermed gitt solide rammer. Aldri før har fred og demokrati stått så fundamentalt sterkt i Europa. Aldri før har så mange europeere stått sammen i et fellesskap.
Men Europa er mer enn et fredsprosjekt!
Mye er oppnådd i EU gjennom årene. Det er skapt et fritt marked for varer, kapital og tjenesteytelser. Europeerne kan reise fritt rundt, bosette seg og ta arbeid der de foretrekker det innenfor EUs grenser. Unge er blitt hjulpet til å studere i et annet land. Vi har fått bedre miljø, og forbrukerne er sikret bedre vilkår.
Hvordan kan vi sammen i Europa gjøre hverdagen bedre og enklere for oss?
Som alle andre trenger nordmenn en tryggere hverdag. Terror skal bekjempes og forhindres. Og det gjør vi best i fellesskap. Også klimaforandringene løses best når vi står sammen. Europa spiller her en helt sentral rolle. EU kan som en global spiller ha en større rolle gjennom å ta ansvar i sentrale klimaspørsmål rundt omkring i verden. Norge alene, med Jens Stoltenberg og Erik Solheims ulike raid i utlandet er spurver i tranedansen. Deres forslag og løsninger har ikke nevneverdige virkninger utover å pynte på det politiske budskapet til norske velgere.
EU bidrar til å underbygge og sikre virksomheters og borgeres behov. Det indre marked for tjenesteytelser skal selvsagt videreutvikles. Servicedirektivet var første skritt. Nå skal det sikres en grundig oppfølging og gjennomføring av direktivet.Europa skal gjøres til et mer attraktivt sted for investeringer og bosetting. Bare slik oppnås vekst og økt velferd.
EU er Norges største handelspartner.
Norge klarer seg godt på de europeiske nærmarkeder. Men er vi gode nok til å utnytte handelsmulighetene i vekstmarkedene utenfor Vest-Europa? EU-landene arbeider gjennom EU for å bryte ned handels- og investeringsbarrierer som hindrer virksomheter landene sine adgang til nye markeder. EU er en viktig handelspartner for hele verden. Norge er – med et par unntaksbransjer – mindre viktig.
Norge må sørge for å bli med i EU. Det tette og forpliktende samarbeidet i Europa har mange fordeler. Men det betyr ikke at Europa skal ta seg av alt. Oppgaver skal løses der de løses best. Noen oppgaver løses best nasjonalt, andre lokalt og atter andre har grenseoverskridende karakter og løses derfor best i fellesskap mellom EUs medlemsland. Men medlem, det bør vi være!
Skrevet av Gunnar A Gundersen, stortingsrepresentant Hedmark Høyre
Det er jo ikke akkurat overraskende at det nærmest ikke finnes motforestillinger verken i mediakretser eller i de styrende politiske miljøer i Hedmark mot offentlig eie av Eidsiva. Men når til og med HAs redaktør på lederplass ukritisk hyller Eidsivas overskudd og poengterer viktigheten av dette for kommunenes og fylkeskommunens økonomi, så minner det dessverre om slagordet ”what’s good for GM (General Motors), is good for the US” for mange år siden i USA. Vi ser i disse dager at historien ikke ender så godt i USA, la oss håpe det går bedre i Hedmark. For at det skal gjøre det, bør det utvikles en helt annen kritisk holdning til Eidsiva som forretningsaktør og monopolist, enn det vi ser i dag!
Et selskap kan nok ha felles interesse med samfunnet på en rekke områder, men et selskap skal og vil også være seg selv både nærmest og nok i alle sammenhenger. Det er særlig på to områder profittmaksimerende selskaper må ha politikere som kritiske oppassere og opponenter og ikke som nyttige sufflører. Det gjelder markedsmakt og pris-setting av tjenester. I et rødgrønt Hedmark er det ikke overraskende at det ikke finnes motforestillinger på dette området. Forbrukeren er jo noe man bare skal ”melke” uansett. Det er imidlertid politikkens oppgave å sørge for at ingen selskaper får så mye makt at de gjennom å hindre konkurranse og bruke sin monopolmakt, kan påføre forbruker større kostnader og mindre effektive løsninger enn man ellers ville ha fått.
Eidsiva har en helt spesiell situasjon. De har blitt bygget opp gjennom offentlig satsing på vannkraft i mange år og nyter nå godt av nedbetalte kraftverk som en ikke kan unngå å tjene penger på. I tillegg kontrollerer de strømnettet som det ikke vil kunne være konkurranse på. Ingen vil bygge ut et konkurrerende nett. Det skal svært mye kløkt og sterkt eierskap til for å vite om Eidsiva drives effektivt eller ikke. Når politikken gjør seg avhengig av inntektsstrømmen fra et slikt selskap, bør varselslampene blinke kraftig. Da er faren stor for at man ikke utøver kontrollrollen effektivt og at man ikke setter de grenser for selskapets utvikling som en bør.
Derfor er jeg fortsatt skeptisk til offentlig eierskap av selskaper som Eidsiva. Jeg er fortsatt meget skeptisk til om politikere er bevisste nok i sin eierrolle til å kunne styre et selskap med så stor makt. Og jeg er helt sikker på at når ethvert selskap får for mye makt og dominans i et område, så fører det til dyrere og dårligere tjenester for forbrukeren over tid enn om en har konkurranse.
>> Til Hedmark Høyre
