Utskriftsvennlig side
Norske politikere er ofte uenige om veivalg og målsettinger. Men ett mål har alle våre politikere felles, uavhengig av politisk farge og tilhørighet; å innrette samfunnet slik at innbyggerne får tilfredsstillende trygghet. Trygghet er en forutsetning for god livskvalitet.
Ulvedebatten ligger aldri død. Mange hevder at det dreier seg om rovdyr eller husdyr. Det viser at de ikke har satt seg inn helheten. Det er faktisk mennesker som bor i rovdyrsonene. Vi snakker om mennesker med samme behov for trygghet og krav på grunnleggende menneskerettigheter som en hver annen innbygger. Rovdyrforvaltningen, med Direktoratet for Naturforvaltning i spissen, har satt hensynet til innbyggernes trygghet og livskvalitet til side. Dermed har vi konfliktene gående.
I rovdyrsonene er det til tider slik at folk ikke tør å slippe barna sine ut for å leke. De tar taxi til og fra skolen. Hva slags trygghet og livskvalitet er det?
Og hva med den private eiendomsretten? Hvordan skal man kunne etablere næringsvirksomhet, bosetting og friluftsliv i et område hvor rovdyr lurer bak uthus og skogstuer? Er det ikke snart på tide at politikerne lar livskvalitet og verdiskaping komme i fokus?
Vi kan ikke godta at næringsvirksomhet og -etablering trues og at lokalbefolkningen skal ta belastningen og tape livskvalitet på grunn av miljøbyråkratenes “rovdyrfaglige” avgjørelser. Ulven i Norge, som egentlig er utplassert russerulv, har fått sine soner her i landet etter at vår egen stamme var utdødd. Det er mer enn nok. Utenfor sonene må rovdyrene skytes. Folk i resten av landet skal kunne bo under trygge forhold.
I sonene må befolkningen kompenseres for manglende livskvalitet og næringsmuligheter. Vi snakker egentlig om mennesker som bor i reservater, og det bør storsamfunnet kompensere. Det er jo nettopp storsamfunnets ønsker om rovdyr de tar belastningen for
Hvis jeg var miljøvernminister ville jeg jobbet for å sikre bedre sammenheng og planlegning av de arealer som anvendes til næringsformål og de arealer som beskyttes som naturområder. Dette gjelder ikke minst i forhold til landbruksnæringen, hvor det er behov for å tenke i nye og mer helhetlige sammenhenger, slik at vi både styrker miljøet og næringen.
Hvis jeg var miljøvernminister skulle alle miljø-, natur- og næringspolitiske planer og reguleringer, samt praktiseringen av disse, løftes opp og blitt evaluert. Det gjelder blant annet rovdyrforlik, klimaforlik, miljøvernplaner, allmennhetens adgang til å bruke naturen, næringslivets adgang til det samme, ”100-metersbeltet”, landbruksoverføringer etc. etc.
Et av de viktigste punktene i klimaforliket er at Norge skal satse på å bli karbonnøytralt i 2013. 2/3 av utslippsreduksjonene skal skje nasjonalt. Dette vil blant annet bety at landbruket må tenke nytt. Jeg mener det er klokt og hensiktsmessig at det utarbeides en samlet handlingsplan for norsk landbruk. Landbruket spiller en vesentlig rolle for veksten og utviklingen i distriktene, og dermed det norske samfunn. Landbruket skal være en bærekraftig næring, og landbrukets reguleringer skal forenkles og moderniseres. Innovasjonskraften i norsk landbruk, som i dag nærmest er fraværende, skal stimuleres for å fremme nye og kreative løsninger.
Elise Vold Fangberget fra Hedmark sa følgende på Høyres Landsmøte i 2009: ”Når man kontrollstyrer folks liv og stikker kjepper i hjula for de som finner nye veier for verdiskaping i landbruket får man negative resultater. Regjeringen bestemmer hvor bøndene skal bo, hvor mye de skal produsere og hva de skal produsere. De bestemmer til og med prisen på bøndenes egen eiendom. Da er det ingen overraskelse at det legges ned stadig flere gårder. Skal vi bygge et bærekraftig og verdiskapende landbruk må folk se mulighetene i å drive landbruk i fremtiden”. Fangberget har rett. Bonden, og ikke myndighetene, er best skikket til å bestemme hvordan driften på det enkelte bruk bør innrettes. Legger vi forholdene til rette for det kommer landbruket til å bidra med løsninger som både vil styrke næringen og som kan imøtekomme klimautfordringen.
Ingen annen næring enn landbruksnæringen vurderes ut fra antall næringsdrivende. Hvis jeg var miljøvernminister ville jeg gått til statsministeren og fortalt at vi ikke har behov for en egen landbruksminister i Norge. Landbruk er næringsvirksomhet og reguleres mer enn godt nok gjennom nærings- og miljøpolitikken. Vi kan ikke vurdere landbrukets suksess og fiasko ut fra antall gårdsbruk. Landbruket må vurderes ut fra effektivitet, økonomisk bærekraft, kvalitet, produktmangfold og miljøhensyn.
Jeg ville i en regjeringsposisjon jobbe for å styrke naturen samtidig som landbruket skulle bli gitt mulighet til å utøve sin næring på en hensiktsmessig måte. Det krever et samspill hvor bedre planlegning, styring og utbredelse av ny miljøvennlig teknologi må forene de forskjellige interesser. Forskningen må derfor styrkes. Ny teknologi er løsningen på mange av de utfordringer som vi kontinuerlig står overfor på miljøområdet. Det gjelder bl.a. i bestrebelsene på å begrense luftforurensningen og CO2-utslippene, som er en av vår tids store utfordringer. Ved å benytte nye miljøriktige brennstoff som for eksempel bærekraftig bioethanol kan vi skape god forretning samtidig med, at vi skåner naturen. Det gjelder også utnyttelse av de store norske skogenes binding av CO2. Det kan skapes et effektivt system for omsetning av kvoter, som i tillegg til den miljømessige effekten vil gi grobunn for vekst i distriktene vil gi trygghet til norske skattebetalere for at statens kjøp av CO2-kvoter er reelle, og ikke forsvinner i administrasjon og tvilsomme prosjekter.
Jeg ville satset på å utvikle ny miljøteknologi for skog- og landbruket. Redusert bruk av plantevernmidler kan gi økt anvendelse av biogass og biomasse, som dels øker andelen av fornybar energi og dels løser noen av avfallsproblemene i landbruket. Økt investering i miljøteknologi vil utvilsomt bidra til å løse noen miljøproblemer, bidra til reduksjon i utslippene av CO2 og styrke næringslivet i distriktene og dermed det norske samfunnet.
Jeg ville som miljøvernminister jobbet for mer fornybar energi. Jeg ville arbeidet for et energiforlik i Stortinget som blant annet skulle sikre bedre vilkår for vindmøller og annen fornybar energi som biomasse og biogass. ”Hvileskjær” i forskningen hører ikke hjemme i et slikt bilde. Tvert i mot. Forskningen må styrkes.
Norge har så smått begynt med miljøvennlige teknologier: Vindmøller, biobaserte fjernvarmeanlegg, elbiler og varmepumper. Vi må stille nye krav til kraftverk og energiselskap. Energikrav skulle med meg som miljøvernminister gjennomsyre hele det norske samfunn: måten vi bygger hus på, hvordan vi opplyser våre hjem, hvor varmen kommer fra, om bilen kjører på vindmøllestrøm eller gammeldags bensin etc. etc. Jeg ville understreket viktigheten av at den enkelte borger eller virksomhet påtar seg et personlig ansvar for å bidra til å løse klimautfordringen og til å ta hensyn til miljøet i hverdagen.
Miljøpolitikk er verdipolitikk hvor hensynet til de kommende generasjoner er det altoverskyggende. Derfor er den innsatsen vi gjør nå en innsats som gjør en forskjell for våre barn og barnebarns fremtid. Vi kommer til å stå til ansvar for den verden de skal leve i.
Hvis jeg var en politisk maktperson ville jeg skamme meg hvis min sønn om 30 år undrende spør meg om hvorfor vi ikke gjorde mer for å møte de globale klimaforandringene den gang vi hadde muligheten, og det ikke var for sent. Så mitt hovedanliggende, hvis jeg var miljøvernminister, ville være å arbeide med løsninger som bevarer og utvikler den norske natur år for år og iverksette initiativer som effektivt vil begrense skadeomfanget de globale klimaforandringer vil kunne påføre oss og de kommende generasjoner.
Utskriftsvennlig side
Av Lasse Gulbrandsen, 2. nestleder i Hedmark Høyre.
Norske politikere er ofte uenige om veivalg og målsettinger. Men et mål har alle våre politikere felles, uavhengig av politisk farge og tilhørighet; å innrette samfunnet slik at innbyggerne får tilfredsstillende trygghet. Trygghet er en forutsetning for god livskvalitet.
Demokratiet fungerer slik at de politikerne folket har valgt tar beslutninger på deres vegne. Høyre er i tillegg forkjemper for at beslutningene tas så nært på de berørte som mulig. Vi mener at det er viktig å ta vare på prinsippet om lokal selvråderett. Jo lenger unna folket beslutningstakerne sitter, dess større sannsynlighet for at de ikke evner å ta vare på lokalbefolkningens behov.
Høyre mener også at beslutninger skal tas der de hører hjemme. Vi er motstandere av at embedsverk og byråkrater skal treffe avgjørelser som berører folk flest. Beslutninger skal treffes av politikere, nettopp fordi politikere alltid bringer innbyggernes trygghet og livskvalitet inn i beslutningsgrunnlaget. Embedsverket er der for å gjennomføre de politiske beslutningene.
Når Rendalen kommune besluttet å ta ut (skyte) ulven som lusker rundt husveggene hos innbyggerne sine var det nettopp hensynet til innbyggernes livskvalitet som ble lagt til grunn. Ulven har slått seg til utenfor den av Stortinget fastsatte ulvesone, og skaper frykt blant lokalbefolkningen.
Når Direktoratet for naturforvaltning (DN) avslo søknaden er det grunn til å stoppe opp og tenke seg om. Først og fremst bør vi stille oss spørsmål ved om grunnlaget for avslag er akseptabelt. DN hevder at det ikke er risiko for skade på rein og sau, og at den aktuelle ulveflokken er én av to norske flokker hvor vi kan forvente yngling i år. DN har satt hensynet til innbyggernes trygghet og livskvalitet til side. Slike hensyn ligger ikke til dem.
Vil vi ha det slik at byråkratene i DN skal kunne overprøve politiske ønsker (Rendalen kommune) og beslutninger (Stortingets fastsatte ulvesoner)? I Rendalen er det nå slik at folk ikke tør å slippe barna ut for å leke. De må ta taxi til og fra skolen. Hva slags trygghet og livskvalitet er det?
Og hva med den private eiendomsretten? Hvordan skal man kunne etablere næringsvirksomhet, bosetting og friluftsliv i et område hvor frådende ulvekjefter lurer bak uthus og skogstuer? Er det ikke snart på tide at politikerne tar makten tilbake? Vi kan ikke være bekjent av et styringssystem hvor avgjørelser er basert på fagbyråkratenes beslutninger i gode og mindre gode dager.
Hedmark Høyre krever at rovvilt må underlegges lokal forvaltning. DN skal ikke ha anledning til å overprøve Rendalen kommune. Vi godtar ikke at næringsvirksomhet og -etablering trues og at lokalbefolkningen skal ta belastningen og tape livskvalitet på grunn av byråkraters “ulvefaglige” avgjørelser. Osdalsulven skal tas ut. Disse russerulvene har fått sine soner her i landet, etter at vår egen stamme var utdødd. Det er mer enn nok. I resten av landet skal folk kunne bo under trygge forhold.
>> Til Hedmark Høyres nettside
