You are currently browsing posts tagged with offentlig forvaltning
Utskriftsvennlig side
Ingen gode fagfolk ønsker å arbeide uten et solid fagmiljø rundt seg. Små kommuner er mindre interessante og gir ikke mulighet til den samme faglige utvikling som større kommuner kan tilby.
For å sikre innbyggerne i alle landets kommuner god kvalitet i de kommunale tjenestene må kommuner fusjoneres. Det bør skje gjennom en gjennomgående nasjonal kommunereform. Norge har neppe behov for mer enn om lag 100 kommuneadministrasjoner og kommunestyrer.
Med større og færre kommuner, med sterke fagmiljøer, ligger veien åpen for å legge ned fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Fylkeskommunens oppgaver kan med fordel overføres til kommunene etter at de har lagt på seg og blitt store nok gjennom kommunereformen.
Med en slik reform vil det politiske arbeidet i kommunene revitaliseres. Det politiske engasjementet vil øke både blant innbyggere og politiske partier. Flere og mer engasjerte medlemmer i de politiske partiene vil i sin tur skape mer dynamikk i politikken og gi oss dyktigere politikere. Dyktigere politikere vil gi enda bedre grunnlag for overføring av makt, myndighet og oppgaver til kommunene. Spiralen vil rett og slett bli dreiet i en positiv retning.
Fylkesmannsembetene reduseres til rene representanter for staten for utøvelse av kontroll og tilsyn med kommunene. I dag har de alt for stor makt, uten å være underlagt demokratiets spilleregler. Den makten forsvinner. Og bra er det.
Regjeringsdepartementene har svært mange dyktige fagpersoner som har mye å fylle arbeidsdagen med. Dessverre er det slik at det kun er byråkratiet som jobber. Politikerne har nok med å skape symbolpolitikk og holde velgerne med godt prat. Deres viktigste oppgave er å skape aksept for sin egen-, sitt partis og det rødgrønne samarbeidets berettigelse.
Hovedårsaken til at norske politikere ikke blir nevneverdig politisk engasjerte skyldes at de ikke er til stede på de arenaer de store og viktige politiske beslutninger tas. De er hensatt til den lokale norske debatten, etter at de fleste og viktigste beslutningene er tatt globalt. Jeg tenker i første rekke på EU. Våre politikere er ikke med i prosessen. Det er kun de færreste EU-vedtak som er innom Stortinget for debatt og vedtak før de implementeres. De fleste havner direkte på byråkratenes bord. Politikerne våre skulle selvsagt ha vært med i debattene og avstemmingene i de fora beslutninger som berører Norge og det norske folk tas.
I Norge opplyses vi ikke i tilstrekkelig grad om beslutninger. Politikere står på sidelinjen. Det samme kan sies om pressen og store deler av norsk offentlighet. Normalt vil presse, politisk opposisjon, organisasjoner og befolkning utgjøre en kritisk offentlighet til alle beslutninger og vedtak som skal implementeres i vårt regelverk. Alle de små og store reguleringene og bestemmelsene som berører oss; enten det gjelder utforming av blinklys på bilene våre, utslippskrav, pelletskvalitet, TV-standarder, store viktige direktiv eller nær sagt bøyen på bananer, så passerer det uhindret i Norge.
Norske politikere er på hælene. Det er kun unntaksvis debatten kommer i forkant. Og det er en bonus hvis den kommer i etterkant. Normalt er debatten helt fraværende. Hundrevis av vedtak har havnet og vil fortsette å havne rett på byråkratenes bord og blir innført uten noen form for politisk debatt eller kritisk søkelys. Dermed øker byråkratiets påvirkning og makt, mens demokratiet svekkes.
Hva gjør norske politikere når de store sakene avgjøres av andre? Symbolpolitikk og selvfølgeligheter er nærliggende begreper å benytte. Egentlig er det retten til å administrere EU-vedtak våre politikere kjemper om hvert 4. år. Norske politikere har ikke mye makt igjen. Men de benytter den lille makten de har over deg og meg. Norske politikere liker å detaljregulere hverdagen til nettopp slike som oss. Politiske områder som fedrekvote, antall kvinner i styrene, kontantstøtte og obligatorisk barnehage har ikke tilstrekkelig politisk sprengkraft til at majoriteten i befolkningen gidder å ha (sterke) meninger. Vi blir enkle å skalte og valte med og yter liten motstand. Meningsløse politiske beslutninger som nei til sexkjøp, endringer i bilavgifter fra den ene drivstofftypen til den andre og videreføring av en mislykket IA-avtale sklir igjennom uten motstand.
Det manglende engasjementet i befolkningen gjør at regjeringen heller ikke behøver å ta avgjørelser i saker som faktisk kan ha litt betydning og/eller skape litt opposisjon blant befolkningen. Oljevirksomhet i Lofoten, Datalagringsdirektivet og Samhandlingsreformen er gode eksempler. Landet trenger en mindretallsregjering. Da vil Stortinget tvinge frem debattene igjen, og med dem pressen, de gode samfunnsdebattene og folkeengasjementet.
Vi kan ikke forvente at pressen er kritisk og at folk engasjerer seg i politikken når det egentlig kun er småting politikerne har med å gjøre. Vi må forvente at valgdeltakelsen synker når vi ikke går til valgurnene for å tildele makt, men for å fordele stillinger til å administrere andres politiske vedtak.
Det norske demokratiet settes på prøver når andre tar beslutninger på våre vegne, uten at vi er med verken i debatten eller avstemninger. Det vil utvilsomt være en økt risiko for at det kan utvikles en ukultur i byråkratenes korridorer, når det er der makten ligger. Det er fare for at statsforvaltningen blir slik at det vil lønne seg ”å kjenne noen” når stadig større makt overføres fra politikerne. Det er en risiko for at de som skriker høyest, eller de lobbyister som har størst ressurser, slike som LO, vil være vinnerne, mens menigmann blir stående på sidelinja.
Det norske demokratiet vil vinne tilbake mye av sin styrke hvis Norge melder seg inn i EU og velgerne sørger for at landet får en eller annen mindretallskonstellasjon i regjering i 2013. Gjerne en blå sådan.
Utskriftsvennlig side
Det statlige Jernbaneverket har en viktig rolle. Oppgaven deres er blant annet å ha styring, kontroll og revisjon av jernbanedriften.
I tillegg til kontroll og operativ tjeneste (togkontroll) står Jernbaneverket også for utførelsen av det praktiske arbeidet som må til for å bygge og vedlikeholde jernbanenettverket. Alt fra elektriske arbeider, rørleggerarbeider, snekring, rydding og rensing og øvrig banearbeide utfører de.
At ett statlig selskap både har ansvaret for oppgavene, priser alle tjenestene selv, definerer kvaliteten selv, utfører alle jobbene selv og til slutt forestår kontrollen selv er ingen moderne og effektiv offentlig forvaltning. Organisasjoner som får utøve sitt oppdrag i fred, uten konkurranse, gir ikke bedre tilbud enn de som må vise seg verdig og bli målt opp mot konkurrenter i alt de foretar seg.
Mange, blant annet i Arbeiderpartiet, SV og LO, vil faktisk at staten selv også skal eie og kjøre alle togene. Har du hørt på makan? Dette har ingen ting med å ha styring, kontroll og revisjon av jernbanedriften å gjøre. Det har med ren nasjonalisering å gjøre.
Jeg undres om de som fornekter konkurranseutsetting av trafikken på skinnene også mener det samme om annen samferdsel, slik som flytrafikk, veitrafikk og kysttrafikk? Ønsker de helst at staten eier, drifter, kontrollerer og selv kjører alle fly, ferjer, busser og biler i dette landet? Det er jo nøyaktig det de mener om togtrafikk. Hva er forskjellen?
Jeg støtter oppløsning av monopol. Jeg støtter konkurranse om å levere best mulig tjenester til kundene. Jeg støtter kundenes (de reisendes) frihet til å kunne velge. Jeg støtter privatisering av jernbanestrekninger, jeg støtter private busselskap, jeg støtter private rutegående ferjer som Color Line og Stena Line, jeg støtter Norwegian, Ryan Air og andre private flyselskap og jeg støtter privatbilismen. Jeg er 100 % sikker på at staten alene ikke klarer å levere like gode samferdselstilbud til befolkningen som et fritt marked klarer.
Ingen savner vel Sovjetunionen?
Utskriftsvennlig side
Oppdretternes arbeidsgiverorganisasjon, FHL, har i praksis, sammen med det statlige oppdrettsselskapet Cermaq/ Ewos, hatt kontroll over Fiskeri- og Kystdepartementet de senere år. Det burde vært motsatt.
Fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen var styreleder i FHL i 2002. Hun og Fiskeridirektøren ble for to år siden valgt inn i styret i Havforskningsinstituttet. De har begge hatt store rømninger fra anleggene sine i 2009. Fiskeridirektøren har ansvaret for å etterforske disse rømmingene. Slik kan vi selvsagt ikke ha det. Ingen kan med troverdigheten i behold ha etterforskningsansvar for seg selv og sine omgangsvenner.
Statsministeren burde innsett at han ikke kunne tilsette Berg-Hansen som ansvarlig fiskeriminister. Med sykdommer, lakselus og mistenkelige rømminger i eget anlegg er det uklokt å sette inn en stastråd som har vært innom de fleste steder som angår havbruk. Pengestrømmen fra Fiskeri- og kystdepartementet/ fiskeriministeren kan nå for eksempel gå til Havforskningsinstituttet som forsker på de sykdommene/ lakselusen Berg-Hansen sliter med i sine anlegg. Altså vil fiskeriministerens eget anlegg nyte godt av statsstøtten hun selv deler ut. Berg-Hansen står fremdeles oppført i styret på Havforskningsinstituttets nettside. Kan hun egentlig i egenskap av styremedlem ved Havforskningsinstituttet ta imot sine egne bevilgninger?
Debattene rundt “bukken og havresekk”-styret i norsk havbruksnæring bør løftes opp og frem. At en rekke politikere/ nær familie har eierforhold/ aksjer i norsk havbruksnæring gjør ikke en slik debatt mindre viktig. Det sitter en rekke personer rundt i dette nettverket som burde vært inhabile. Og Fiskeriministeren er sannsynligvis en av dem. Kan vi leve med en Fiskeriminister som er inhabil i fikserispørsmål? Selvsagt ikke.
Det er mange i havbruksnæringen som mener at villaksen og sjøørreten må ofres for at oppdrettsnæringen skal utvikles. Det er mye mulig de har rett i at vi ikke kan klare å beskytte både vill- og oppdrettslaks. Det har ikke jeg grunnlag for å mene mye om. Men jeg mener bestemt at en Fiskeriminister med sterke næringsinteresser i oppdrettsnæringen ikke er habil til å bli med i debattene og beslutningsprosessene rundt dette. Hun kan strengt tatt ikke ta del i avgjørelser som omhandler hennes egen næring over hode. Og da kan hun kanskje like gjerne finne seg en annen jobb?
Finansminister Sigbjørn Johnsen var styreformann Cermaq, som etter manges mening har bidratt til å utrydde villfisken i Chile. Johnsen kom ”hjem” sammen med John Fredriksen og hans Marine Harvest til partikollega og daværende Fiskeriminister Helga Pedersen, som hadde banet vei for videre vekst i Norge med nye konsesjoner og produksjonsøknng i eksisterende anlegg. I bakgrunnen spøker tidligere fiskeriminister Karl Eirik Schøtt Pedersen. Jeg har som nevnt ikke grunnlag for å vurdere beslutningene, men jeg setter et stort spørsmålstegn ved beslutningstakerne. Det er så mange politikere og deres nære familier som tjener penger på havbruk at de politiske beslutninger rundt oppdrettsanleggene og konflikten rundt oppdrettlaks/villaks nærmest er dømt til å bli sluttet på inhabilt grunnlag.
Utskriftsvennlig side
Riksrevisjonen nekter for andre år på rad å godkjenne Arbeids- og velferdsetatens regnskap. En tredjedel av statsbudsjettet er uten kontroll.
Man kan ikke annet enn synes synd på de NAV-ansatte, som trolig gjør det de kan for å holde hjulene i gang. De skvises mellom ulike hensyn; effektiv saksbehandling eller grundigere kontroll. Manglene som avdekkes i Riksrevisjonens rapport tyder på at de prioriterer brukerne, og setter ressursene inn på så rask saksbehandlingstid som mulig. Det er det vanskelig å kritisere dem for. Mange ansatte opplever nok frustrasjon over at det til tross for deres prioritering av brukerne er et økende antall ubehandlede saker og økt saksbehandlingstid. Det er ikke akseptabelt at brukerne får et stadig dårligere tilbud.
NAV er åpenbart ute av politisk kontroll. Tiden er moden for en fullstendig gjennomgang av NAV-reformen med spesiell fokus på hvordan brukerne kan få et bedre tjenestetilbud (kortere behandlings- og ventetid) og hvordan det enorme omfanget av trygdesvindel kan reduseres. Ansvaret for dette hviler på Arbeids- og sosialministeren. Dessverre har Jens Stoltenberg vanskeliggjort det hele ved å tilsette en vikar i denne statsrådsstolen frem til Hanne Bjurstrøm kan tiltre mot slutten av året. Ikke noe galt sagt om vikaren, Rigmor Aasrud, men hun har trolig nok med jobben som Fornyings- og kirkeminister.
Jeg tror NAV står ved en skillevei. Nå må det ryddes. Ellers tror jeg NAV kan bryte sammen. Og da nytter det ikke å skylde på en vikar, Stoltenberg.
Utskriftsvennlig side
Regjeringen har høstet bred politisk støtte for sine tiltak for å dempe virkningene av finanskrisen. Det er enighet om at å sette i gang vedlikeholds- og utbyggingsprosjekter i offentlig sektor har vært et godt tiltak for å opprettholde aktiviteten i privat sektor.
Veksten i offentlig sektor et det derimot delte meninger om. Det siste året har det blitt ca. 20 000 nye arbeidsplasser i offentlig sektor. Og eldrebølgen er en realitet. I årene fremover vil det bli voldsom vekst i behovet for tjenester innen helse- og omsorg. Uten effektivisering og nytenking vil veksten og de økonomiske overføringene til disse områdene fortsette i enda sterkere grad enn nå.
Allerede i dag strekker ikke pengene til. Helsevesenet og kommunene gjør det de kan for å effektivisere. De kutter og sparer og legger ned funksjoner i slik grad at mange ansatte og brukere synes det går for langt. Men sannheten er at vi fortsatt har mer å gå på. Ingen andre europeiske land bruker like mye på helse pr. innbygger som Norge. Norge, med verdens friskeste befolkning, skal da ikke behøve å bruke mer penger enn andre. Vi har mye å gå på når det kommer til å effektivisere offentlig sektor.
Ineffektivitet kan ikke bekjempes på annen måte enn å sette inn enda større ressurser eller kutte i tilbudene. Den rødgrønne regjeringens manglende evne til å effektivisere de viktige offentlige tjenestene vil derfor få konsekvenser. De store etterkrigskullene pensjoneres nå. Og det er neppe mange av oss som tror ”sekstiåttere” vil akseptere et lavere tjenestetilbud enn foreldrene deres hadde. Midt oppe i denne situasjonen vil statens skatte- og oljeinntekter krympe. Tjenestebehovet øker og finansieringen reduseres parallelt. Uten politisk evne til effektivisering står vi derfor igjen med økte skattesatser som eneste mulige løsning.
I tillegg til økt direkte skattelegging av næringsliv og personer kan vi i fremtiden forvente økt andel brukerbetaling for de offentlige serviceoppgaver og tjenesteleveranser. For folk spiller det ingen rolle om man kaller det egenandel, brukerbetaling, avgift eller annet, eller om man trekkes mer i direkte skatt. Skatteinnkreving er det uansett.
Vi har allerede i dag slik skatteinnkreving innen områder som SFO, barnehage, eldreomsorg, passutskriving, eiendomsskatt, merverdiavgift, NRK-lisens, formuesskat, arveavgift, dokumentavgift, statlig tilbakeholdelse av spillernes innsats til tipping, omregistreringsavgift, veiavgift etc. etc. Listen er lang. Til sammen utgjør dette et usedvanlig klønete, tungvint, uoversiktlig og dyrt skattesystem. m det blir flere skatter, avgifter og annet er ikke godt å vite, men økte satser må påregnes.
Ikke alle politikere ønsker å beslaglegge enda mer av privates midler. Enda færre ønsker å stå frem med at de ønsker å redusere det offentliges tjenestetilbud. Av ulike årsaker velges minste motstands vei. De prioriterer å opprettholde dagens nivå på tjeneste- og omsorgstilbudet uten inngripende effektiviseringstiltak. Da må løsningen bli økt medfinansiering fra brukerne. Politikerne vet at de kravstore ”Sekstiåtterne” er en økonomisk sterk pensjonistgruppe – urimelig sterk i enkeltes øyne- som det er mulig å hente mer ut fra enn fra dagens pensjonister. Staten gir med den ene hånda og tar med den andre.
Skatteøkninger har selvsagt flere sider enn at det offentliges inntekter øker. Lavere kjøpekraft gir den enkelte familie reduserte muligheter til selv å ivareta sine egne omsorgsbehov. Mindre penger gir selvsagt mindre frihet til å foreta egne selvstendige valg. Økte skatter gir oss færre valgmuligheter. Det offentliges tilbud vil i sterkere grad være det eneste oppnåelig /tilgjengelige for familiene. At familiene får beholde en mindre del av sin egen inntekt skaper derfor avhengighetsforhold til stat og kommune. Hvor langt bør vi la dette gå før vi må stoppe opp? Det har sine sider at vi stadig må stramme inn, stramme inn, stramme inn og stramme inn. Vi kan ikke la det gå for langt. Det er mange eksempler rundt i verden som viser hvilken frihet folk har når de er totalt avhengig av staten.
En annen konsekvens av skatteøkninger er næringslivets mulighet til å skape vekst. Vi kan ikke komme dit at skatte- og avgiftsnivået hemmer verdiskapingen. Det er jo nettopp denne som skal finansiere veksten i offentlig sektor. Igjen; hvor langt vi skal la dette gå før vi setter en stopp? Hva slags samfunn får vi hvis staten tar fra næringslivseierne for stor andel av overskuddet? Hvilken investeringslyst sitter de da igjen med, og hvor mange mye arbeidsplasser vil de da kunne skape? Hvis privat sektor ikke får vekst vil vi gradvis få et samfunn med offentlige arbeidsplasser og offentlig eiet næringsliv, med offentlig kontroll på ansettelsesbetingelser.
Kombinasjonen av de to siste avsnittene er lite tiltrekkende. Vi trenger en politikk og politikere som vil begrense statens rolle og makt. Vi trenger politikere som kan se på et nytt effektivt og mer fleksibelt skattesystem som sikrer en sunn maktbalanse mellom privat og offentlig sektor. Vi trenger politikere som våger å prioritere.
Utskriftsvennlig side
