You are currently browsing posts tagged with personlig ansvar
Frihet og ansvar er viktige verdier for mennesker.
Årsaken til at Arbeiderpartiet og Høyre aldri vil finne sammen i regjering ligger i ideologien.
”Betal din skatt til fellesskapet så tar vi ansvar for deg”, sier sosialdemokratene. Med det skaper sosialdemokratiet ansvarsfraskrivelse, forventninger og kravmentalitet. Høyre sier: “Nå må vi brette opp ermene og ta fatt, alle har et ansvar”. Med det skaper Høyre engasjement, deltakelse og optimisme i samfunnet.
Høyre ser på samfunnet som flere fellesskap bestående av selvstendige individer. Fellesskapene kan være familie, venner, naboer, skole, arbeidsplass, idrettslaget, kommunen, syklubben, Natteravnene eller hva som helst annet. Og selvsagt de fellesskap som tilbys gjennom det offentlige. Det er balansen mellom og respekten for både individ og fellesskap som kjennetegner Høyres tenkning.
Verdier er en målestokk for den enkelte. Høyre mener at man kan dele verdier med andre, men man kan ikke, som sosialdemokratene mener, pådytte andre ens egne verdier. Det er i møtet med andre mennesker verdiene kommer til sin rett. Ikke for å vurdere andres verdier, men for å måle egen adferd og holdninger. Og hvilke verdier snakker vi om?
En konservativ verdi er først og fremst det personlige ansvar. Man er ansvarlig for seg selv og sine nærmeste og for å leve opp til de regler og verdier som binder samfunnet sammen.
En konservativ verdi er at den sterke hjelper den svake. I Norge er hjelpen og velferden for en stor del innrettet gjennom store offentlige velferds- og sosiale systemer. Svakheten med dette er at det av befolkningen oppfattes som fritak for personlig ansvar, innsats og empati. Nestekjærligheten, omsorgen og samholdet kan ikke ”institusjonialiseres”, da blir samfunnet kaldt og fattigere.
En konservativ verdi er individets frihet. På den ene side vil rettsstaten begrense den absolutte personlige frihet, men samtidig er demokratiet den beste garantist for frihet. Det er en vesentlig balansegang i samfunnet, staten skal være sterk nok til å hjelpe den svake, men ikke sterk nok til å avskjære den sterkes muligheter, drømmer og innsats.
En konservativ verdi er at alle er likeverdige. Det betyr ikke at alle skal være identiske, men at ingen har større rettigheter enn andre. Man må vurdere andre mennesker etter samme kriterier som man vurderer seg selv. Sosial- og kulturell bakgrunn gir ingen rettigheter, fordeler eller merverdi. Alle er likeverdige.
Utskriftsvennlig side
Norge er et rikt land. Staten har råd til å ta ansvar for oss i det meste. Velferdsstaten er aldeles fantastisk. Men den har også en bakside.
En stadig mer fremtredende side av velferdssamfunnet er Ola og Karis ansvarsfølelse, eller rettere sviktende ansvarsfølelse. Velferdsstaten og politikernes stadige løfter om fellesskapets og velferdsstatens fortreffelighet har fortrengt innbyggernes ansvarsfølelse. Vår enorme oljerikdom, velferdsstatens rause ordninger og de store løftene fra politikerne har naturligvis skrudd opp forventningene. Resultatet er at vi tar verdens rauseste velferdsordninger for gitt.
Med nærmest uendelige løfter til “kundene” om hva staten skal ta seg av skapes ubegrensede forventninger til “leverandøren”. Alle vet at staten har penger nok, det er ikke det det står på. Vi lever jo i verdens rikeste land. Oppblåst forventningsnivå er god matjord for voksende misnøye. I Norge ligger misnøyen og kravmentaliteten og ulmer tett under overflaten, og av og til godt over.
De rødgrønnes største feil er at de har løftet det ene store fellesskapet – staten – frem som det eneste vi skal kunne stole på. Ja, vi skal stole blindt på sosialistene og deres fantastiske offentlige løsninger. Men det har en konsekvens. Hvis det hamres godt nok inn i sinnene våre at det offentlige vil ta seg av alt fra fødestue til grav, inkludert skolegang og investeringer i næringsliv og arbeidsplasser, forsvinner vår evne til å ”tenke sjæl”. Vår lyst og behov til å ta initiativ forvitres.
Når vi mister vårt engasjement for å ta i et tak i samfunnet vi lever i får vi et fattigere samfunn. Dugnadsånden, frivillighetslysten, investeringslysten, foreningsinnsatsen, omsorg og hjelp til de svakere i nabolaget og engasjementet i idrettslag, korps og foreninger veksles inn i aksept for skatteøkninger for å finansiere det store offentlige fellesskapet. Vi kjøper oss fri. Dette har dramatiske konsekvenser for samfunnet.
Med økt ansvar og styrket finansiering øker det offentliges makt i forhold til den private makten. Maktfordelingen blir skjev. Det er uheldig. Ved å flytte stadig mer penger fra de som skaper verdiene i samfunnet til det offentlige, gjør vi oss stadig mer avhengig av at det offentlige tilgodeser oss gjennom offentlige overføringer og trygde- / støtteordninger.
Alternativet til en stadig voksende stat er å la familier og bedrifter selv får beholde en større del av pengene sine. Da settes den enkelte i stand til selv å ivareta seg selv og sin families velferd og næringslivet til å skape nye arbeidsplasser. Staten vil aldri kunne tilby så skreddersydde og tilpassede velferdsløsninger som den enkelte selv vil være i stand til. Staten vil heller aldri kunne skape samme type arbeidsplasser som det private næringsliv. Det er verdiskapingen i næringslivet som finansierer velferden og skaper nye arbeidsplasser i privat sektor.
Å kutte i skattene er å redusere offentlig sektors makt. Å løse opp i de rødgrønnes ene store offentlige fellesskap og gi aksept for alle de små og store fellesskapene i samfunnet, er en måte å gi tilbake friheten og makten tilbake befolkningen. Det er nesten ikke grenser for hvor mennesker finner fellesskap; i losjer og foreninger, blant familie og venner, i kirkesamfunn og samtalegrupper, i danseklubber og i kor, på arbeidsplasser og i syklubber, i idrettslag og interesseforeninger… Selv om mer makt og beslutninger overføres til dem som faktisk skaper verdier gjennom sitt arbeid – folk flest – vil staten allikevel være sterk nok til at de som faller utenfor kan tas vare på gjennom gode velferdsordninger. Det er viktig.
Når vi hver dag blir fortalt at vi ikke behøver å tenke på å ta ansvar for egne liv – staten tar totalansvar – settes holdningene våre på en prøve. Det er sammenheng mellom de rødgrønnes store løfter og stadige styrking av staten og det store frafallet i skolen, det høye sykefraværet, det ekstremt høye antall nye unge mottakere av uførepensjon og andre trygderettigheter og den økende misnøyen blant befolkningen.
Politikernes stadige løfter om det offentlige fellesskapets og velferdsstatens unike fortreffelighet har fortrengt innbyggernes ansvarsfølelse. Ved å redusere den sterke statens makt – maktfordeling – skapes et sunnere og varmere samfunn. La oss endre kurs!
Utskriftsvennlig side
År om annet måles hvor lykkelige vi er. Det er ca. 3-4 år mellom disse målingene. Tidligere målinger har vist at nordmenn er det minst lykkelige folket i Norden. Og ingen forstår hvorfor. Men jeg tror jeg vet det.
Lykke henger sammen med trygghet for egen families økonomi og sosiale- og helsemessige situasjon nå og i fremtiden. Lykke henger også sammen med frihet. Lykke = trygghet og frihet.
En regjering og lokale myndigheter som ikke tror på enkeltmenneskets evne og vilje til å ta ansvar og fatte gode beslutninger for seg selv, sine nærmest og sine omgivelser, og tar beslutninger og utøver makt over den enkeltes liv skaper ingen frihet i befolkningen.
Politikere som tar beslutninger der enkeltmennesket, familien, det private næringsliv eller tredje sektor (frivilligheten) er bedre egnet enn kommune, fylkeskommune eller stat bidrar til redusert frihet.
Politikere som tar fra oss den private eiendomsretten fjerner en viktig forutsetning for personlig frihet og trygghet.
Kanskje vi har mer reguleringsivrige og formyndende politikere enn de øvrige land i Norden? Vi nordmenn har nok en trangere tvangstrøye enn danskene og de andre. Vi ville vært tjent med at myndighetene kunne slippe opp litt. Da vil målingene etter hvert vise at nordmenn har blitt lykkeligere.
I dag kom også meldingen om at FN igjen har kåret Norge til verdens beste land å bo i. Men det hjelper altså ikke, lykkelige er vi ikke. I tillegg til at vi scorer lavt på “lykkemålingene” er vi fæle til å klage på uvesentligheter.
Utskriftsvennlig side
Helsekø er ikke til fordel for noen av oss. Helsekø er til fordel for behandlingsinstitusjonene. Hvilken virksomhet ønsker ikke å ha fulle ordrebøker til en hver tid? Sykehusene har i tillegg en stadig voksende ordrereserve. Skulle ønske det var mitt firma!
Allerede for 11 år siden bestemte jeg at jeg ikke gidder å gamble på at regjeringen skikker seg slik at jeg er sikret rask behandling uansett hva som inntreffer. Det var en klok beslutning. Skulle det skje meg noe, surfer jeg allerede uken etter – med den beste samvittighet – forbi 270 000 mennesker med ulik grad av smerte, hemminger og forventet livslengde.
Jeg tuller ikke. Helsekøen består av 270 000 mennesker, mens jeg vil passere alle som én. Og jeg kommer ikke til å bli tilbud en seng på et nedslitt lokalsykehus i en trang dal som ingen har hørt om før, med leger som jobber der fordi de er odelsjenter på et småbruk i nærheten. Jeg vet at jeg slipper å bli operert av leger som ikke har hatt pasienter med min lidelse siden i forfjor, eller året før det igjen.
Jeg blir tilbud kvalitet. Jeg vet at jeg ikke havner på et bøttekott med en ringebjelle i hånda. Jeg har garanti for at jeg slipper å ligge på utstilling bak et frynsete skjermbrett utenfor heisdøra i en sykehuskorridor. Ikke må jeg dele rom med 3-4 andre snorkende, fisende og ynkende syke mennesker heller. Jeg vil få et enerom som mer enn noe annet ligner et hotellrom med eget bad, flatskjerm og kaffemaskin.
Det sykehuset jeg (eventuelt) blir innlagt på har leger med best kompetanse og bredest erfaring innen akkurat den lidelsen jeg skal behandles for. Og jeg vil få pleie av godt betalte sykepleiere med hender vel så varme som noen andres, og som i tillegg har et varmt hjerte for pasientene sine.
Det er en deilig følelse å vite at jeg, til tross for at jeg kan vinke hånlig til 270 000 som jeg vil passere på vei til sykehuset, ikke tar plassen fra en eneste av dem. Jeg sniker ikke. Jeg vil være på vei til et flott rom på et luksussykehus som de andre ikke vil få tilbud om uansett.
Men jeg hoverer ikke. Jeg bidrar tvert i mot til finansieringen av de 270 000 andres behandling også. Det gjør jeg gjennom skatteseddelen. Jeg har ikke trukket fra en eneste krone, selv om jeg vil takke nei til statens tilbud om å stille meg i kø for at jeg en gang i fremtiden skal få tildelt en seng på et eller annet sykehus et eller annet sted for å bli behandlet av en eller annen lege. Jeg er solidarisk og bidrar med glede. Vær så god, alle sammen.
Du tror kanskje jeg er rik. Men det er jeg så langt i fra. Jeg er en vanlig mann med en vanlig lønn. Forskjellen på meg og de andre er ikke-eksisterende. Det er bare den lille greia at jeg har tegnet en god helseforsikring. Er ikke det lurt? Jeg vil få tilbud om å velge blant over 50 kvalitetssikrede private sykehus i Norge og Europa med topp kvalifiserte leger og dokumenterte resultater for akkurat min lidelse. I tillegg har jeg tilgang til en rekke legespesialister og legeklinikker rundt om i landet.
>> Hanssen fortsetter som Helseminister (VG 2/10-2009)
