You are currently browsing posts tagged with regjeringen
Å sikre trygg og stabil kraft til Bergensområdet er selvsagt en viktig oppgave for Regjeringen. Derfor er det bra at den omsider har besluttet å komme i gang.
Men det er grunn til å kritisere løsningen de valgte. Venstre sier at Regjeringen har valgt den billigste og dårligste løsningen, og at den overkjører det lokale folkestyret. Ordførerne i Ulvik og Granvik er skuffet over at de ikke er hørt. Høyre stiller spørsmål ved beslutningsprosessen i saken og vil gjerne ha en kritisk gjennomgang av den. De tror det ville vært mulig å komme opp med gjennomførbare alternative løsninger.
Å bygge en så stor kraftlinje i lufta innebærer et betydelig inngrep i naturen. Dette er ikke akseptabelt så lenge regjeringen ikke har gjort grundige utredninger av andre alternativer. Hadde den gjort det ville det trolig foreligget alternativer til det vedtatte luftspennet som vil krysse Hardangerfjordens sidearmer, blant annet ut fra Granvin. Regjeringen har rett og slett ikke gjort jobben sin, og har dermed gått glipp av muligheten til å sikre strømforsyningen gjennom et mer natur- og miljøvennlig alternativ.
SV, det som skulle være selve miljøpartiet i Regjeringen, er stadig fraværende. I deres program står det at de skal verne natur- og landskapsverdier som er truet av omfattende planer for kraftoverføring via luftspenn, og at de vil arbeide for mer overføring via kabel i jord og sjø. Hvor er de nå?
Og hvor er miljøvernminister Erik Solheim (også fra SV) når landet trenger han mest? Hvorfor er det plutselig så stille fra ham nå? Ser vi bort fra en barnehagedekning som nesten fungerer og overføringer av noen milliarder for å stoppe hugst av regnskog i tre år har ikke han eller hans parti klart noe som helst i regjering. Det er strømoverføringer i rør i Oslofjorden, til Danmark, til England, til Nederland, og så klarer ikke “miljøpartiet” SV fra sin posisjon i miljøverndepartementet å beslutte å legge en skarve sjøkabel på 72 km i Hardanger for å ta vare på et landskap som er viktig for hele landet. Kanskje var Erik Solheim ute med pengesekken hos skogeiere i Indonesia da Hardanger-beslutningen ble fattet? Partileder Kristin Halvorsen har åpenbart sovnet på post. Trolig satt hun etter sin mislykkede skolepolitikk i et eller annet radio-studio og forfektet at PISA-undersøkelser og andre mål på skoleresultatene likevel ikke er så viktige som hun tidligere har ment. Hun, som heller skulle “satse på unga våre enn vei“, har ikke fått til noen av delene.
National Geographic har tidligere kåret fjordene på Vestlandet til verdens beste reisemål. Fjordlandskapet i Hardanger vurderes både av Direktoratet for Naturforvaltning og Riksantikvaren som et av de høyest verdsatte landskapene vi har her i landet.
Men saken dreier seg ikke bare om turisme. Det er et inngrep i naturen som vil påvirke våre etterkommeres muligheter til rekreasjon og utnyttelse av naturen. Det er snakk om livskvalitet, og det er snakk om naturskjønnhet.
Og hvor er Senterpartiet, distriktenes parti? Hvordan er det mulig for Terje Riis-Johansen, Navarsete og de andre ”distriktsvennlige” å sette den lokale selvråderetten og lokaldemokratiet så til de grader til side som de har gjort i denne saken (også). Senterpartiet har faktisk vist seg i sak etter sak å være Regjeringens verste sentraliseringsparti. Det er en grunn til at de på siste meningsmåling havnet under sperregrensen.
Regjeringens mange mislykkede reformer og beslutninger, månelandinger, forvaltningsreformer og alt annet, er årsaken til at Høyre, Krf og Venstre er større enn dem på siste meningsmåling. Derfor blir det heldigvis regjeringsskifte i 2013.
Utskriftsvennlig side
Økokrim har tatt tak i forholdene rundt oppdrettsanleggene til fiskerminister Berg-Hansen. Er det noen som tror hun blir dømt?
Nei da, lakselusen hennes skal nok få spre seg som den vil. Det samme kan oppdrettsfisken hennes, som har hatt merdeportene på vidt gap. Hun er beskyttet. Hun har jo den røde Partiboka i hende. Selveste immunitetsgarantien.
Berg-Hansen med sin store eierpost er ikke inhabil i fiskerispørsmål. Det har departementet bestemt. Men Landbruksminister Brekke, med en ynkelig eierpost på 0,25 %, har det samme departementet erklært inhabil i slike saker. Han har jo ikke den røde Boka…
Er det noen som bryr seg om at statsministeren reiser med eget privatfly for å gå i et møte i København. Nei, nesten ingen. Jeg har også vært møter i København. Mange ganger. Gud vet hvor stor del av flybillettene mine som er miljøavgifter. La forurenseren betale, heter det da. Men så har jo ikke jeg verken Partiboka eller noen fremskutt samfunnsrolle. Jens har jo begge deler.
Og skal de noe sted med bil, sitter de i baksetet. Enten de heter Navarsete eller Giske. Da kan de la fartsgrenser være fartsgrenser. Hvem andre enn de med Partiboka i hende og fremskutt posisjon i Partiet blir gitt slike muligheter? Ingen, så vidt meg bekjent.
Nei, la ubåten ligge på bunnen i Fedje, la Jensemann få ta med kona på turer som en annen Førstedame, la Schjøtt-Pedersen få et departement uten forpliktelser overfor Stortinget, la Gro og mannen hennes slippe skatt, ja la i det hele tatt hele gjengen holde på! De har jo Partiboka i hende.
Var det noen som snakket om solidaritet og mer rettferdig fordeling?
Utskriftsvennlig side
Det var nære på at SV havnet under sperregrensen ved valget i år, men med 6,2 % holdt det ikke helt. De karret seg inn. Tragedien har nå materialisert seg i regjeringskontorene. SVs Audun Lysbakken, vår nye Barne- og likestillingsminister er erklært marxist.
Den marxistiske ideologi er egentlig en slags misnøye. Marxisten er aldri glad. Når du møter ham vil du merke at han er irritert fordi samfunnet er så himla urettferdig. Han vil med forarget engasjement fortelle deg at de som eier noe – overklassen – tråkker på de som ikke eier noe -proletarene. Marxistene mener at samfunnet er en eneste konflikt og kamp mellom disse klassene.
Marxistene ønsker å avskaffe kapitalismen, børsen skal legges ned. Deres målsetting er å vinke et endelig farvel til privat eiendomsrett. Alle produksjonsmidler, fabrikker, landbruk, skog, oppdrett, maskiner og annet skal overføres til staten. Alt privat eierskap skal overtas av fellesskapet. Ingen skal eie noe.
Kommunister ser revolusjoner som uunngåelig for å endre samfunnet. Klassekampen skal krones med seier til proletarene. Rettferdigheten er da oppnådd, i og med at overklassen har skapt sine eierdeler gjennom utbytting – det vil si utnyttelse av andres arbeid.
Folk ønsker seg stabilitet, trygghet og langsiktighet. Da passer det dårlig med marxister i regjeringen.
Utskriftsvennlig side
Regjeringen har høstet bred politisk støtte for sine tiltak for å dempe virkningene av finanskrisen. Det er enighet om at å sette i gang vedlikeholds- og utbyggingsprosjekter i offentlig sektor har vært et godt tiltak for å opprettholde aktiviteten i privat sektor.
Veksten i offentlig sektor et det derimot delte meninger om. Det siste året har det blitt ca. 20 000 nye arbeidsplasser i offentlig sektor. Og eldrebølgen er en realitet. I årene fremover vil det bli voldsom vekst i behovet for tjenester innen helse- og omsorg. Uten effektivisering og nytenking vil veksten og de økonomiske overføringene til disse områdene fortsette i enda sterkere grad enn nå.
Allerede i dag strekker ikke pengene til. Helsevesenet og kommunene gjør det de kan for å effektivisere. De kutter og sparer og legger ned funksjoner i slik grad at mange ansatte og brukere synes det går for langt. Men sannheten er at vi fortsatt har mer å gå på. Ingen andre europeiske land bruker like mye på helse pr. innbygger som Norge. Norge, med verdens friskeste befolkning, skal da ikke behøve å bruke mer penger enn andre. Vi har mye å gå på når det kommer til å effektivisere offentlig sektor.
Ineffektivitet kan ikke bekjempes på annen måte enn å sette inn enda større ressurser eller kutte i tilbudene. Den rødgrønne regjeringens manglende evne til å effektivisere de viktige offentlige tjenestene vil derfor få konsekvenser. De store etterkrigskullene pensjoneres nå. Og det er neppe mange av oss som tror ”sekstiåttere” vil akseptere et lavere tjenestetilbud enn foreldrene deres hadde. Midt oppe i denne situasjonen vil statens skatte- og oljeinntekter krympe. Tjenestebehovet øker og finansieringen reduseres parallelt. Uten politisk evne til effektivisering står vi derfor igjen med økte skattesatser som eneste mulige løsning.
I tillegg til økt direkte skattelegging av næringsliv og personer kan vi i fremtiden forvente økt andel brukerbetaling for de offentlige serviceoppgaver og tjenesteleveranser. For folk spiller det ingen rolle om man kaller det egenandel, brukerbetaling, avgift eller annet, eller om man trekkes mer i direkte skatt. Skatteinnkreving er det uansett.
Vi har allerede i dag slik skatteinnkreving innen områder som SFO, barnehage, eldreomsorg, passutskriving, eiendomsskatt, merverdiavgift, NRK-lisens, formuesskat, arveavgift, dokumentavgift, statlig tilbakeholdelse av spillernes innsats til tipping, omregistreringsavgift, veiavgift etc. etc. Listen er lang. Til sammen utgjør dette et usedvanlig klønete, tungvint, uoversiktlig og dyrt skattesystem. m det blir flere skatter, avgifter og annet er ikke godt å vite, men økte satser må påregnes.
Ikke alle politikere ønsker å beslaglegge enda mer av privates midler. Enda færre ønsker å stå frem med at de ønsker å redusere det offentliges tjenestetilbud. Av ulike årsaker velges minste motstands vei. De prioriterer å opprettholde dagens nivå på tjeneste- og omsorgstilbudet uten inngripende effektiviseringstiltak. Da må løsningen bli økt medfinansiering fra brukerne. Politikerne vet at de kravstore ”Sekstiåtterne” er en økonomisk sterk pensjonistgruppe – urimelig sterk i enkeltes øyne- som det er mulig å hente mer ut fra enn fra dagens pensjonister. Staten gir med den ene hånda og tar med den andre.
Skatteøkninger har selvsagt flere sider enn at det offentliges inntekter øker. Lavere kjøpekraft gir den enkelte familie reduserte muligheter til selv å ivareta sine egne omsorgsbehov. Mindre penger gir selvsagt mindre frihet til å foreta egne selvstendige valg. Økte skatter gir oss færre valgmuligheter. Det offentliges tilbud vil i sterkere grad være det eneste oppnåelig /tilgjengelige for familiene. At familiene får beholde en mindre del av sin egen inntekt skaper derfor avhengighetsforhold til stat og kommune. Hvor langt bør vi la dette gå før vi må stoppe opp? Det har sine sider at vi stadig må stramme inn, stramme inn, stramme inn og stramme inn. Vi kan ikke la det gå for langt. Det er mange eksempler rundt i verden som viser hvilken frihet folk har når de er totalt avhengig av staten.
En annen konsekvens av skatteøkninger er næringslivets mulighet til å skape vekst. Vi kan ikke komme dit at skatte- og avgiftsnivået hemmer verdiskapingen. Det er jo nettopp denne som skal finansiere veksten i offentlig sektor. Igjen; hvor langt vi skal la dette gå før vi setter en stopp? Hva slags samfunn får vi hvis staten tar fra næringslivseierne for stor andel av overskuddet? Hvilken investeringslyst sitter de da igjen med, og hvor mange mye arbeidsplasser vil de da kunne skape? Hvis privat sektor ikke får vekst vil vi gradvis få et samfunn med offentlige arbeidsplasser og offentlig eiet næringsliv, med offentlig kontroll på ansettelsesbetingelser.
Kombinasjonen av de to siste avsnittene er lite tiltrekkende. Vi trenger en politikk og politikere som vil begrense statens rolle og makt. Vi trenger politikere som kan se på et nytt effektivt og mer fleksibelt skattesystem som sikrer en sunn maktbalanse mellom privat og offentlig sektor. Vi trenger politikere som våger å prioritere.
Utskriftsvennlig side
Selvsagt er det mange fler enn én som burde finne seg noe annet å gjøre i denne regjeringen. Men hvis du må velge kun én…
Nå er det dokumentert av Riksrevisjonen; kvaliteten på veiene er ikke god nok til å gi trafikantene trygg og sikker fremkomst. § Les resten av innlegget…
SV fikk en oppslutning på 6,2 % ved valget – 2,3 % over sperregrensen. Det var trolig 2,3 streker i regningen for Jens Stoltenberg, som hadde håpet regjeringsslitasjen i forrige periode ville gjort livet lysere for ham.
Stoltenberg er utdannet sosialøkonom. Alle som har sett nøye på ham har sett at han har hatt ekstra høye skuldre når han i debatt etter debatt har vært tvunget til å hevde at ”valget står mellom velferd eller skattelette (til de som har mest fra før)”. Det er mange som husker ham fra Stoltenberg 1. Da var det skattelette som gjaldt. Da slapp han å ”skrive med påholden penn”. Stoltenberg var i det hele tatt mer seg selv den gangen. Delprivatisering av Telenor og Statoil samt fornying av offentlig sektor var også hans ideer den gangen. Det plager ham at SV tvinger han så langt ut til venstre som nå.
Stoltenberg er naturligvis heller ikke glad for SVs forsvarsaversjon. Nei til kampfly fra USA, nei til NATO og nei til norsk deltakelse i de internasjonale styrker i Afghanistan er ikke akkurat musikk i de stoltenbergske ører. SV sier også nei til den største freds- og miljøbevegelsen i Europa; EU. Nei til EU og nei til EØS er for øvrig noe dette nei-partiet har til felles med sin bittelitegranne større regjeringskamerat Sp. Dette er tunge kameler å svelge for den godeste Jens. Det er rart at han vil utsette seg for det.
Og når vi snakker om miljø og energi;
SV vil ikke ha olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen og de vil ikke bygge ut vannkraftverk. De vil ikke ha billigere strøm. Og de bryr seg katta om bensinprisene. SV og Ap er på to forskjellige planeter. SV er i mot og Ap er for. Hvordan kan dette gå?
Det SV elsker er å redde verden. Og det er kanskje ikke så rart, all den tid de ikke har de nødvendige evner til å hjelpe de fattige her hjemme. Å reise verden rundt for å dele ut bistandsmidler er Erik Solheims glansnummer. Tar jeg ikke helt feil snakker vi om 20-30 milliarder i året som deles ut til formål i fattige land. Dette er en positiv oppgave som gir SV en image som et sympatisk og humant parti. Denne imagen hadde Jens Stoltenberg helt sikkert sett at ble klistret på sitt eget parti i stedet. Hvorfor i all verden lar han SV få denne gaven?
Det må ta nattesøvnen fra statsministeren å se at utdanningsminister Bård Vegar Solhjell og fornyingsminister Heidi Grande Røys har bragt skam over regjeringen. De mildt sagt elendige skoleresultatene er fasiten for førstnevntes “innsats”, og den enorme veksten i offentlig sektor forteller om sistnevntes ”suksess”. Hvor ble det av skolepartiet Ap og sjefens fornying av offentlig sektor? Dette ønsker han garantert å gjøre noe med.
93,8 % av oss vil ha den største sympati med Jens Stoltenberg hvis han kaster SV ”på hue og ræva” ut av regjeringen. Da kan de siste 6,2% denne gangen stille seg foran Stortinget uten risiko for kjeft av Kristin Halvorsen.
Hijab-saken dreier seg om en statsråd som ikke takler presset ved alene å bære ansvaret for regjeringens feil. Storberget står totalt uten støtte og hjelp fra sine egne i regjering og Storting. Kritikk og manglende støtte fra regjeringspartienes Stortingsgrupper for det dårlig utførte arbeidet i hijab-saken gjorde at snuoperasjonen ble tung og belastende, både for ham selv og regjeringens sjef.
Etter at det i dag har kommet frem at regjeringen har behandlet saken, har vi sett at selveste Jens Stoltenberg forsøker å forklare saken. Dette gjør han på en dårlig måte. Han gir et enda tydeligere bilde av en regjering som har fattet en beslutning den smertelig fikk erfare at var en tabbe, og desperat forsøker å vri seg unna. Når regjeringen nå vingler slik i sin streben på å bortforklare dette, og skyver hele ansvaret og skylden over på justisministeren fremstår den som svak.
Selve hijab-saken var kun én av flere Storberget-tabber. Lex-Killengreen og blasfemi-saken er to andre saker som Storberget har håndtert på en politisk amatørmessig måte. Retrettene var svært tunge kanossaganger, som åpenbart har svekket regjeringen.
Det er ingen grunn til å tro at det er kritikken fra opposisjonen og Politiets Fellesforbund som har gjort at Storberget måtte ta telling. Storberget er en politisk slugger og lever fint med politiske debatter og uenigheter. Ikke har kritikken vært spesielt personrettet heller; “hopp-og-sprett-minister”, “stakkarslig” og lignende er karakteristikker som har en naturlig plass i politikkens verden, og som ikke en gang er i nærheten av å gå over grensen for hva en statsråd skal tåle. I hvert fall ikke en statsråd i en flertallsregjering.
Det er de pinlige snuoperasjonene og kritikken fra egen regjering og regjeringspartienes Stortingsgrupper som har gitt Storberget de tyngste stundene. At han har skapt mistillit fra politiet mot regjeringen er enda et eksempel på elendig utført politisk håndverk, som naturligvis belaster regjeringen ytterligere. Til slutt blir det nok. Det er ikke rart han måtte melde pass. Han ble felt av sine egne tabber og dårlige håndverk.
Storberget ønskes god bedring. Måtte han så raskt som mulig bli 100% frisk igjen. Da bør han umiddelbart varsle sin regjeringssjef om at han velger å gå tilbake til den rollen folket har valgt han til; som Stortingsrepresentant. Storberget er en klok mann. Håpet er at han har selvinnsikt nok til å innse at regjeringsoppgaven ble for stor for ham.
>> Til Hedmark Høyre
