Utskriftsvennlig side
Rødgrønn politikk gjør ikke Norge til et varmt land å bo i.
Vi har et samfunn hvor vi gjennom stadig økte skatter tvinges til å betale det offentlige for å ta seg av våre nærmeste.
Kjærlighet kan ikke ”outsources”.
Skattelettelser, slik at folk får frihet og mulighet til å kunne velge å ta seg av deler av omsorgsoppgavene selv, er frihet i praksis. Det er de pårørende som har de varmeste hendene. Det er de pårørende og den omsorgstrengende som sammen best er i stand til å vurdere hvilket omsorgstilbud som er det beste.
Det offentlige skal alltid stille opp med omsorgstilbud, bistand og fagressurser. Men skattelette betyr valgfrihet.
Senterpartiets nestleder Trygve Magnus Slagsvold Vedum benyttet juleferien til å flagge en ny skattetanke. Kjøpekraften skal reduseres for de med inntekt over 500 000. De som tjener mindre skal få økt kjøpekraft.
Slagsvold Vedums løsning er økt skatt på forbruket til de med lønn over denne for sosialistene svimlende grensen. Dessverre var togturen hjem til juleribba i Stange for kort til at han rakk å stille seg selv eller medpassasjerene noen elementære kontrollspørsmål. Det første spørsmålet burde vært hvordan han skal klare å skattlegge forbruket annerledes for de som tjener mer en halv million enn for alle andre.
Hadde den ambisiøse senterpartisten på sin hjemreise husket at hans egen regjering i april mottok en offentlig utredning fra Fordelingsutvalget kunne han heller benyttet reisen til noe hyggeligere, eller i hvert fall noe fornuftigere. I den offentlige utredningen står det at merverdiavgiften ikke bør brukes som et fordelingspolitisk virkemiddel. Problemet er at Slagsvold Vedum (heldigvis) aldri kommer til å finne en løsning på hvordan man i en kassakø skal kunne skille de som tjener mye fra de som tjener lite.
Momsøkning vil treffe alle. Den prosentvise belastningen blir faktisk høyere for de som tjener minst. Slagsvold Vedum forsøker med andre ord å ramme de som har minst å rutte med fra før.
Mandatet til utvalget bak den offentlige utredningen var å levere en analyse som skulle danne grunnlaget for å vurdere tiltak for å redusere økonomiske forskjeller. Da henger ikke Slagsvold Vedums våte skattedrøm på greip. Han bommer grovt. I utredningen står det at det oppnås økt likhet hvis man halverer merverdiavgiften på mat og alkoholfrie drikkevarer. Men halv moms er jo skattelettelser. Og det passer selvsagt ikke den rødgrønne regjeringen. Da får heller økt sosial utjevning ofres.
Utskriftsvennlig side
Regjeringen har høstet bred politisk støtte for sine tiltak for å dempe virkningene av finanskrisen. Det er enighet om at å sette i gang vedlikeholds- og utbyggingsprosjekter i offentlig sektor har vært et godt tiltak for å opprettholde aktiviteten i privat sektor.
Veksten i offentlig sektor et det derimot delte meninger om. Det siste året har det blitt ca. 20 000 nye arbeidsplasser i offentlig sektor. Og eldrebølgen er en realitet. I årene fremover vil det bli voldsom vekst i behovet for tjenester innen helse- og omsorg. Uten effektivisering og nytenking vil veksten og de økonomiske overføringene til disse områdene fortsette i enda sterkere grad enn nå.
Allerede i dag strekker ikke pengene til. Helsevesenet og kommunene gjør det de kan for å effektivisere. De kutter og sparer og legger ned funksjoner i slik grad at mange ansatte og brukere synes det går for langt. Men sannheten er at vi fortsatt har mer å gå på. Ingen andre europeiske land bruker like mye på helse pr. innbygger som Norge. Norge, med verdens friskeste befolkning, skal da ikke behøve å bruke mer penger enn andre. Vi har mye å gå på når det kommer til å effektivisere offentlig sektor.
Ineffektivitet kan ikke bekjempes på annen måte enn å sette inn enda større ressurser eller kutte i tilbudene. Den rødgrønne regjeringens manglende evne til å effektivisere de viktige offentlige tjenestene vil derfor få konsekvenser. De store etterkrigskullene pensjoneres nå. Og det er neppe mange av oss som tror ”sekstiåttere” vil akseptere et lavere tjenestetilbud enn foreldrene deres hadde. Midt oppe i denne situasjonen vil statens skatte- og oljeinntekter krympe. Tjenestebehovet øker og finansieringen reduseres parallelt. Uten politisk evne til effektivisering står vi derfor igjen med økte skattesatser som eneste mulige løsning.
I tillegg til økt direkte skattelegging av næringsliv og personer kan vi i fremtiden forvente økt andel brukerbetaling for de offentlige serviceoppgaver og tjenesteleveranser. For folk spiller det ingen rolle om man kaller det egenandel, brukerbetaling, avgift eller annet, eller om man trekkes mer i direkte skatt. Skatteinnkreving er det uansett.
Vi har allerede i dag slik skatteinnkreving innen områder som SFO, barnehage, eldreomsorg, passutskriving, eiendomsskatt, merverdiavgift, NRK-lisens, formuesskat, arveavgift, dokumentavgift, statlig tilbakeholdelse av spillernes innsats til tipping, omregistreringsavgift, veiavgift etc. etc. Listen er lang. Til sammen utgjør dette et usedvanlig klønete, tungvint, uoversiktlig og dyrt skattesystem. m det blir flere skatter, avgifter og annet er ikke godt å vite, men økte satser må påregnes.
Ikke alle politikere ønsker å beslaglegge enda mer av privates midler. Enda færre ønsker å stå frem med at de ønsker å redusere det offentliges tjenestetilbud. Av ulike årsaker velges minste motstands vei. De prioriterer å opprettholde dagens nivå på tjeneste- og omsorgstilbudet uten inngripende effektiviseringstiltak. Da må løsningen bli økt medfinansiering fra brukerne. Politikerne vet at de kravstore ”Sekstiåtterne” er en økonomisk sterk pensjonistgruppe – urimelig sterk i enkeltes øyne- som det er mulig å hente mer ut fra enn fra dagens pensjonister. Staten gir med den ene hånda og tar med den andre.
Skatteøkninger har selvsagt flere sider enn at det offentliges inntekter øker. Lavere kjøpekraft gir den enkelte familie reduserte muligheter til selv å ivareta sine egne omsorgsbehov. Mindre penger gir selvsagt mindre frihet til å foreta egne selvstendige valg. Økte skatter gir oss færre valgmuligheter. Det offentliges tilbud vil i sterkere grad være det eneste oppnåelig /tilgjengelige for familiene. At familiene får beholde en mindre del av sin egen inntekt skaper derfor avhengighetsforhold til stat og kommune. Hvor langt bør vi la dette gå før vi må stoppe opp? Det har sine sider at vi stadig må stramme inn, stramme inn, stramme inn og stramme inn. Vi kan ikke la det gå for langt. Det er mange eksempler rundt i verden som viser hvilken frihet folk har når de er totalt avhengig av staten.
En annen konsekvens av skatteøkninger er næringslivets mulighet til å skape vekst. Vi kan ikke komme dit at skatte- og avgiftsnivået hemmer verdiskapingen. Det er jo nettopp denne som skal finansiere veksten i offentlig sektor. Igjen; hvor langt vi skal la dette gå før vi setter en stopp? Hva slags samfunn får vi hvis staten tar fra næringslivseierne for stor andel av overskuddet? Hvilken investeringslyst sitter de da igjen med, og hvor mange mye arbeidsplasser vil de da kunne skape? Hvis privat sektor ikke får vekst vil vi gradvis få et samfunn med offentlige arbeidsplasser og offentlig eiet næringsliv, med offentlig kontroll på ansettelsesbetingelser.
Kombinasjonen av de to siste avsnittene er lite tiltrekkende. Vi trenger en politikk og politikere som vil begrense statens rolle og makt. Vi trenger politikere som kan se på et nytt effektivt og mer fleksibelt skattesystem som sikrer en sunn maktbalanse mellom privat og offentlig sektor. Vi trenger politikere som våger å prioritere.
Utskriftsvennlig side
Det hevdes at i Norge er misunnelsen en sterkere drivkraft enn kjønnsdriften. Ikke noe sted blir dette så tydelig som i skattedebatten. § Les resten av innlegget…
