Utskriftsvennlig side
5. mai 2010
Krefter i Høyre har i forkant av partiets Landsmøte hevdet at de ønsker å opprette statlig imamskole i Norge.
Om det skal utdannes imamer, prester og andre religiøse ledere i Norge eller ikke får være de ulike trossamfunnenes egen sak. Jeg kan i hvert fall vanskelig forestille meg at et Landsmøte i Høyre vil vedta at dette er en statlig oppgave.
Norske statlige institusjoner skal ikke ta seg av utdanning innen rituelle og liturgiske elementer. Slikt kan ikke kalles vitenskap. Staten skal ikke blande seg bort i hvem som skal være kvalifisert eller autorisert som religiøs leder.
Trossamfunnene får bruke de lederne de vil, og finne de utdanningsmetodene de trenger, men bland ikke staten bort i det. Lag gjerne studier med vidtrekkende faglige områder, inkluder gjerne muligheten til studielån og stipender. Men bland ikke staten bort i religionsutøvelsen og opplæringen i det.
Høyres Landsmøte bør legge imamskolesaken død.
Skrevet av Gunnar A Gundersen, stortingsrepresentant for Hedmark Høyre
Hedmark Høyre tok tidlig et standpunkt i debatten om opprettelsen av et innlandsuniversitet. Vi ønsker ikke et innlandsuniversitet, fordi vi mener det er betydelig mer fomålstjenlig å bygge videre på tre gode regionale høyskoler. Vi tror at det er dette som tjener både innlandet generelt og Hedmark spesielt best. Det er nå ti år siden ideen ble lansert i fylkestinget, og fortsatt er tanken preget av liten entusiasme og lite forankret i kommuner og nærlingsliv. Det er et nesten enstemmig Hedmark Høyre som ønsker å videreutvikle satsingen på de høyskolemiljøene vi allerede har. Det som er avgjørende er å fokusere på at de etablerte fagmiljøene får gode betingelser for videreutvikling, og da bør ikke høyskolenes midler brukes på lokaliseringsdiskusjoner og kostbare konsulentutredninger.
Mange studiesteder i Norge sliter med søkningen, og mange studietilbud på de tre høyskolene i Oppland og Hedmark gjør det samme. Opprettelsen av stadig flere universiteter bidrar til å svekke forskjellen mellom universiteter og høyskoler. Stortingets vedtak i 2001 om at høyskolene skal kunne få tittelen universitet hvis de har fire doktorgrader og fem mastergrader, har ført til at mange høyskoler – høyskolene rundt Mjøsa inkludert – har konsentrert altfor mye energi og oppmerksomhet om ønsket om å oppfylle disse kriteriene. Dette har medført en oppsplitting av forskerutdanningen mange steder, og en negativ utvikling i store profesjonsutdanninger ved institusjonene. I perioden fra 2003 og frem til i dag er det opprettet rundt 65 nye masterstudier ved de statlige høyskolene. Høyskolene rundt Mjøsa har alene opprettet 20 nye masterstudier i perioden i et forsøk på å etablere et innlandsuniversitet. Mange av studietilbudene har få studenter, og det uteksamineres få kandidater.
Det er høyskolenes frykt for at universitetstittelen gir konkurransefortrinn i forhold til rekruttering av studenter og vitenskapelig ansatte som gjør at det opprettes stadig flere doktorgradsutdanninger. Dette bidrar igjen til å forsterke fragmenteringen og oppdelingen i stadig mindre fagmiljøer. Resultatet er en meget lite hensiksmessig ressursbruk, og det bidrar til å svekke de etablerte profesjonsutdanningene.
I både Sverige og Finland arbeides det nå med å redusere antallet universiteter. I Sverige er det fremmet forslag om at antallet universiteter bør reduseres fra 14 til fem. Dette fordi man ønsker å etablere sterkere enheter og miljøer som er bedre i stand til å konkurrere internasjonalt, og at man har erfart at med så mange universiteter oppstår det en uhensiktsmessig konkurranse mellom universitetene. Hvis Norge velger å spre ressursene på stadig flere universiteter, så går vi i motsatt retning av de fleste andre land vi normalt sammenligner oss med.
Flere evalueringer de siste årene gir grunn til bekymring for kvaliteten i mange av høyskolenes profesjonsutdanninger. Det har ofte blitt påpekt at mange utdanninger har for svak kontakt med praksisfeltet, og ofte for svak forskningstilknytning. I denne situasjonen ønsker man altså å bruke betydelige ressurser på bygge opp enda flere faglig svake doktorgradsutdanninger, og i tillegg bruke store ressurser på lokaliseringsspørsmål. Resultatet vil etter Høyres mening bli en økende fare for at vi ikke får de kandidatene vi trenger i arbeidslivet, og at vi ikke får arbeidskraft fra profesjonsutdanningene med tilstrekkelig høy kvalitet. Hedmark bør bruke ressursene i forhold til det behovet, befolkningsstrukturen og næringsstrukturen vi har, og da er et innlandsuniversitet en dårlig idé. En endeløs debatt om lokalisering, studietilbud, fordeling og finansiering vil medføre at vi mister både ressurser til og fokus på våre viktige profesjonsutdanninger.
Avslutningsvis må jeg nevne at det grenser til det komiske når Aksel Hagen fra Oppland SV i et lite innlegg mener at undertegnede for ofte snakker negativt om ”naboen”. I denne debatten har jeg kun fokusert på hva et nesten enstemmig Hedmark Høyre mener vil være til det beste for innlandet, men det kan vi la ligge. For det er ofte besnærende å lytte til SV når de snakker overfladisk om fred og fordragelighet. Men om vi skal trå ned i virkelighetens verden, Aksel Hagen, så hadde det vært fint om du i det minste kan avklare ett spørsmål knyttet til prosjekt innlandsuniversitetet: hvor skal hovedsetet til det nye universitetet ligge?
>> Til Hedmark Høyres nettside
